Vinyl Salvation

Årets hyggeligste bekjentskaper...

2010-12-30T06:53:00.000-08:00

Lista er basert på vinylutgivelser og ikke rangert i noen bestemt rekkefølge.
Jeg vil uansett si at Swans har levert årets aller hyggeligste og beste kjøp. Et slags comeback for kompromissløsheten. Dette er uansett mine beste kjøp i 2010.

Swans - My Father Will Guide Me Up A Rope To The Sky
Fantastisk og mektig fra legenden Michael Gira og hans Swans. Litt synd uten Jarboe, men uansett en flott skive.
Deerhunter - Halycon Digest
Et band i en utrolig god form leverer et nydelig album. Nær musikalsk perfeksjon.
Rancho Relaxo - New Kind Of Orchid
Det er håp for Norge. Fet psykedelia fra Fræna. Bra produsert og sammen med Obliteration eneste norske på lista i år.
The Black Ryders - Buy The Ticket, Take The Ride
Finfin psykedelia og en duo å legge merke til. Folkelig nok for mange, samtidig spennende nok for de få.
Sparklehorse/Danger Mouse/David Lynch - Dark Night Of The Soul
Rett og slett en fantastisk utgivelse! Store personligheter kontrollerer det hele med en mengde gjester.
Indian Jewelry - Totaled
Syra sumpelektro med soniske overtoner. Flott skive!
The Black Angels - Phosophene Dream
Mer ørkenpsykedelia fra Texas. her graver de dypere etter røtter og er stødigere enn på lenge.
The Blue Angel Lounge - Narcotic
Tyske band er ikke ofte i mine tanker, men klart at de fortsatt kan lage musikk der også.
Sløyt, psykedelisk, eksperimentell og fin musikk. Vinylversjonen gis ut i 300x.
Obliteration - Nekropsalms
Hardt, skittent og utrolig tøft fra Kolbotn, Norway. En metalskive det står respekt av.
Tweak Bird - S/T
Gøyalt og riktig produsert. Dette er folkelig festrock av det bedre slaget. Bandet er et slags moderne Sabbath. Absolutt verdt å ha i hylla.
Teenage Fanclub - Shadows
Låtsnekkerne og veteranene i TF gjør det igjen. Et album med flotte låter og hele registeret av følelser. Behagelig, deilig og fint. Denne blir spilt til sommeren også.
Broken Bells - The High Road
Danger Mouse er en produktiv herremann. Her sammen med The Shins-vokalist J.Mercer.
Et nødvendig og godt kjøp. Kan og bør spilles for alle!

White Noise Sound - S/T (Alive Natural Sounds Records 2010)

2010-12-16T23:25:00.000-08:00

White Noise Sound tar opp arven etter Spacemen 3. Bandet er tro mot sine røtter og leverer ei flott skive. Verden har behov for mer musikk som dette.
Psykedelisk, repeterende og fantastiske lydlandskaper.
Det mistenkes at Pete Kember også har hatt en finger med i spillet. Låta "There Is No Tomorrow" er jo en ren slager innen denne sjangeren.
Linker:
http://www.myspace.com/whitenoisesound
http://www.whitenoisesound.net/

Kobi - Urstoff (End Of Hum/Kranium 2010)

2010-12-12T05:57:00.000-08:00

"Behind the subject we are focused on" er en av titlene på plata "Urstoff" fra det Oslo-baserte prosjektet Kobi. Kobi er et nytt bekjentskap for meg. Bandet er av og til et soloprosjekt for Kai Mikalsen, av og til et band med mange forskjellige gjester. Denne skiva er i sin helhet spilt inn live i studio i Brugata 3, Oslo. Den består av fem lange gode spor med en slags eksperimentell metalambient. Improvisert musikk og ekstra fet produksjon gjør dette til noe av det beste jeg kan huske innen eksperimentell musikk på lenge. Jeg får enkelte assosiasjoner til for eksempel Sunburned Hand Of The Man. Men Kobi er langt mer strukturert og går av og til i grenselandet til alternativ jazz og andre sjangre. Jeg synes dette er en ekstremt bra skive, den er spennende på alle måter. En flott dobbel vinyl har det blitt. Den gis ut i 300x, så kjøp fra label eller gå på Tiger!
Band/label/prosjekt:
http://www.endofhum.no/kobi/
http://www.endofhum.no/

Le Corbeau/Svarte Greiner - Split (Fysisk Format 2010)

2010-12-11T07:31:00.000-08:00

Dette må være den beste splitskiva på utrolig lang tid. To av de definitivt mest spennende band/prosjekta her til lands.
Le Corbeau og Svarte Greiner viser sine sterkeste sider på denne skiva.
Le Courbeau leverer fem låter. Bandet beveger seg i samme univers som tidligere, men de låter kanskje noe mer live. Jeg synes dette låter mer spennende enn forrige plate. Bakgrunnsstøyen er tydligere i lydbildet og gir låtene noe ekstra. Pluss, kanskje årets fineste Roy Orbison cover, låta "She´s A Mystery to Me".

http://www.flickr.com/photos/77641555@N00/3279333119

Svarte Greiner leverer som vanlig eksremt flotte saker. Førstelåta er glimrende. Og plutselig oppdager man linken mellom disse artistene.
Skodvins Svarte Greiner gjør seg utrolig godt i lag med Le Courbeau. Ny skive fra Svarte Greiner er ute på cd nå, dukker straks opp på vinyl også. Men denne splitskiva er en nødvendighet, en måha-skive. No mp3, No cd No Fun No Stream...Fysisk Format!

Deerhunter - Halycon Digest (4AD 2010)

2010-12-10T22:00:00.000-08:00

Deerhunter har med "Halycon Digest" levert sin til nå beste skive. Her finner sounden fra "Microcastle" sammen med sounden fra sidebandet Atlas Sound. Lett psykedelia, 60-talls pop, eller bare alternativ pop. Uansett, utrolig mange flotte låter på skiva. Nok en gang har Deerhunter levert en svært god kanditat til årets beste-lista. Den skal i alle fall på min liste. Kjøp...på vinyl,selvsagt!http:
Band:
www.myspace.com/deerhunter

Sparklehorse & Danger Mouse - Dark Night Of The Soul (EMI 2010)

2010-12-08T02:10:00.000-08:00

Da Mark Linkous forlot verden for egen hånd tidligere i år, mistet verden en stor låtskriver. Under navnet Sparklehorse laget han en lang rekke fantastiske låter. Denne skiva var det siste han laget og for ei skive det ble. Sammen med Danger Mouse og David Lynch fikk han vist hvilken genial låtskriver han var.
Gjesteartistene er mange på denne skiva, men Iggy Pop, Black Francis, Suzanne Vega, Vic Chestnutt og James Mercer bør pirre litt i nysgjerrigheten hos de fleste.
De mange artistene får virkelig frem kvaliteten på Linkous` sine låter og tekster og som vanlig er produksjonen til Danger Mouse absolutt fantastisk! Dette må høres.. http://dnots.com/html/index.html

Darker My Love - Alive as You Are (Dangerbird Records 2010)

2010-12-08T01:02:00.000-08:00

Darker My Love er som oftest et hyggelig bekjentskap. Det virker som om bandet prøver nye innfallsvinkler på hver skive. På "Alive As You Are" har de strippet låtene ned og låtene er roligere. Forrige skive var noe pompøs til tider, men dette er trivelig amerikansk rock, som bygger på gode tradisjoner. I mine ører er det ikke noen store hits på skiva, kanskje med unntak av "Backseat", men det er jevnt over et flott album. Sjekk ut videoen til "Backseat"...

Karen Elson - The Ghost Who Walks (Third Man Records 2010)

2010-12-08T00:06:00.000-08:00

Karen Elson er kjent for veldig mange som tidligere supermodell, men hun er også en ganske habil musiker.
Det er heller ingen hemmelighet at hun er gift med Jack White (White Stripes). Det er også han som står bak produksjonen av skiva. Låtene har hun skrevet selv. Musikken faller inn i kategorien folk/alternative. Låtmessig er skiva en stille og rolig affære. Mange fine låter, med tittellåta som topp.

The Black Ryder - Buy the ticket, take the ride (Kemado Records 2010)

2010-12-07T23:51:00.000-08:00

Det australske bandet The Black Ryder var blant mine store favoritter i 2009. Nå er endelig skiva sluppet på vinyl også. Resultatet er en flott dobbel skive. Bandet er essensielt en duo, men de tar i bruk en lang rekke gjestemusikere. Siden jeg svært sjelden spiller cd, så var det godt å få denne i hus på vinyl!
Musikalsk kan de plasseres i psykedelia/ekperimentellrocken. Anbefales!
Band:
http://www.myspace.com/theblackryder

Sharon Van Etten - Melankoliker i storbyen...

2010-12-03T06:33:00.000-08:00

Sharon Van Etten er et nytt stjerneskudd fra NYC. Hun vil gjerne stå som en motvekt til mye av gladmusikken som har kommet fra storbyen de siste årene.

Melankolsk og litt trist, men veldig fint. Hennes siste album "Epic" anbefales på det varmeste i vinterkulden.

http://www.myspace.com/sharonvanetten

Rancho Relaxo - A New Kind Of Orchid

2010-10-17T10:29:00.000-07:00

Det er lenge siden sist jeg lyttet til et band her fra landet.
Rancho Relaxo kommer til å forandre på det. Siste skive heter "A New Kind Of Orchid". Neopsykedelia, skjeive gitarer, fine harmonier og en super produksjon.
Jeg tror disse folka er fra Fræna...
Sjekk videoene og myspace:
http://www.myspace.com/theranchorelaxocompany

Tweak Bird - Tweak Bird (Volcom 2010)

2010-10-17T04:42:00.000-07:00

Et besøk på platesjappa Tiger i Oslo fører ofte til følgende spørsmål til den bak disken: Hva spiller du nå? Så skjedde også denne gangen og nok en gang førte svaret til et hyggelig nytt bekjentskap.
Tweak Birds er en duo,bestående av to brødre. Musikken er beslektet med stoner-rocken og bandet fremstår i mine ører som et Black Sabbath for en moderne tid.
Fete riff og høy hyggefaktor er fellesnevneren for låtene på skiva. De får til og med lurt inn litt saksofon her og der.
Kjøp og spill høyt!
Band:
http://www.tweakbird.com/

The Black Angels - Phosophene Dream (Blue Horizon 2010)

2010-10-17T00:42:00.000-07:00

Etter den fantastiske førsteskiva og den noe pompøse andreskiva, er The Black Angels tilbake på det gode sporet. Tredjeskiva "Phosophene Dream" er god,seig og tung psykedelia. Produksjonen er klarere og mer fokusert enn på forgjengeren og de henter inspirasjon fra gode gamle kilder.
Skiva er et nødvendig kjøp, om du har en hang til ørkenpsykedelia og solbriller!
Band:
http://www.myspace.com/theblackangels

Swans - My Father Will Guide Me Up A Rope To The Sky (Young God Records 2010)

2010-10-16T16:05:00.000-07:00

Swans har gjennopstått etter nær 14 år i dvale. Michael Gira har lagt sitt Angels Of Light-prosjekt på is for å få vekke Swans til live, og det er fantastisk.
Anslagene er kanskje ikke fullt så brutale som i gamle dager, men du verden for en plate. Det er ikke mange artister i våre dager,som er så kompromissløse som Michael Gira.
De som har fulgt hans prosjekter de siste årene vil nok kjenne igjen noe, men dette er Swans, om enn noe mer akustisk, litt mer som det tidlige World Of Skin. Denne gangen er Jarboe ute av bandet, noe som kanskje vil skuffe mange,men hun savnes ikke stort på denne plata.
Albumet har delvis blitt til på grunn av at mange fans har kjøpt en akustisk demo-utgave av skiva, over tusen stykker faktisk.
Det som var kjernen i mye av det tidligere materialet er her fortsatt, det misantropiske og litt dystre synet på det hele,men det er ikke fullt så konfronterende og tungt som i gamle dager. Like fullt er det et fantastisk og fullgodt Swans-album...løp og kjøp! Ellers kommer Gira og tar deg...

Lustmord - Zoetrope

2010-10-15T09:31:00.000-07:00

Burning World Records gir ut dette fantastiske albumet på vinyl. Utgivelsen har slippdato i november 2010. Den kommer som dobbel vinyl med et ekstra spor, "The Abhorrent Apparatus".
Dette er dark ambient i verdensklasse!
Kan kjøpes direkte fra Burning Worlds nettside eller i gode vinylsjapper.
Artist:
http://www.lustmord.com/
Label:
http://www.burningworldrecords.com/

Obliteration - Nekropsalms (Duplicate Records 2010)

2010-08-25T09:53:00.000-07:00

Etter en lang sommer, som absolutt ikke har vært preget av musikk, åpner nå bloggen igjen med et brak av ei skive!
Dette er simpelthen utrolig skitten og fet garasjeblackmetal. Gutta er fra Kolbotn, noe som jo er fett i seg selv. Her er det ikke polert eller pusset, dette er ekte vare.
Fra åpningslåta "Ingesting Death" til siste "The Worm that Gnaws in the Night" er dette ekstremt fengslende og rått.
Det er gledelig å registrere at ikke alt skal kvernes gjennom superstudioer.
Når jeg sier dette, kan det kanskje oppfattes at lyden er dårlig. Det er den absolutt ikke, for dette er en veldig helhetlig produksjon, spilt av dyktige folk. Skiva kan kjøpes på Tiger i Oslo og det er det mange som bør gjøre, på vinyl,selvsagt! Maximum volume...kos dere med denne til neste gang...

Nytt fra Coco Rosie

2010-05-03T23:26:00.000-07:00

Søstrene, som sammen danner Coco Rosie er tilbake med en ny plate. "Grey Oceans" blir sluppet på Sub Pop, så denne gangen kan de plutselig bli stjerner.
Deres skeive univers, den rare sammenblandingen av hip-hop, opera og alle mulige underlige lyder, kan fort bli sommerens snakkis...
Sjekk ut:
http://www.myspace.com/cocorosie

Broderblogg...

2010-05-03T23:14:00.000-07:00

Sjekk her for mye nytt og litt mer oppdaterte saker:
http://prescriptionperfect.blogspot.com/

Litt gamle nyheter...eller to må ha skiver!

2010-05-03T22:49:00.001-07:00

Etter lang tid med lite aktivitet fra denne bloggen har det kommet alt for mye fet musikk, som jeg ikke har fortalt dere om. Jeg gjør et forsøk på å rette litt opp igjen nå.
Serena Maneesh er landets eneste intergalaktiske musikere noensinne. De leverer her nok et mesterverk i mine ører. Dette er så mange lag og nivåer av pop og rock, at det krever lytting. Emil Nikolaisen er hjernen bak, men leder et band i stadig utvikling og på en konstant søken etter ny musikk. Vinylutgaven selges i tillegg til en veldig lav pris. Må ha nr.1!

Liars har også levert nytt album siden sist. "Sisterworld" er et flott album, album fordi at vinylutgaven kommer som dobbel 12". Plata i sin helhet og en remixet versjon. Mixene er gjort av andre artister, blant annet Alan Vega og Devendra Banhart. Det følger også med dobbel-cd av hele herligheten. Jeg liker at det følger cd med, og ikke en downloadkupong.
Jeg synes skiva er flott, og bandet viser vilje til å eksperimentere. Samtidig beholder de sin særegenhet og har definitivt et uttrykk.
Sjekk videoen til låta "Scissors", dersom du får lov av EMI...?

HEALTH - Disco 2 (Lovepump United 2010)

2010-04-19T23:26:00.001-07:00

HEALTH har for vane å la andre gjøre remixer av de originale skivene sine. I juni slippes "Disco 2", som er remixet materiale fra foregående "Get Color".
Smakebitene lover godt for skiva og gjør ikke skam på originalene. Det er en ny låt på skiva, "USA Boys", den er spilt inn hjemme hos Trent Reznor og mixet av My Bloody Valentine-produsent Alan Moulder.
Link:
http://www.myspace.com/healthmusic

Health - We Are Water

2010-04-12T02:46:00.000-07:00

Okkyung Lee – I Saw The Ghost Of An Unknown Soul And It Said…(Ecstatic Peace 2008)

2010-03-07T23:48:00.001-08:00

Okkyung Lee kommer opprinnelig fra Korea, men studerte ved Berklee, USA. Hun er nå bosatt i NYC og der fant hun raskt sin plass i avant-garde/noise-miljøet. Hun har spilt med John Zorn, Thurston Moore, Nels Cline, Chris Corsano, Jim O´Rourke og en hel mengde andre. Denne er da også sluppet på den totalt grenseløse labelen til Thurston Moore, Ecstatic Peace, i tillegg kun på vinyl.

Dette albumet er et soloprosjekt og består kun av improvisert cello. Hun utforsker grensene for sitt instrument og trekker det om mulig enda litt lenger. Av og til dukker det opp lyder som godt kunne kommet fra saksofoner. Dype basstoner, plukking, mykt og kraftfullt. Dette er en musiker som utnytter sitt instrument til fulle. Som så mye annet jeg skriver om er heller ikke dette for alle, men dersom du ønsker å utvide dine musikalske horisonter, vil dette bare gjøre deg godt!

Linker:

http://www.myspace.com/okkyunglee

http://www.okkyunglee.com/okkyunglee/

Æthenor – Faking Gold & Murder (VHF 2009)

2010-03-06T08:40:00.000-08:00

Æthenor er et stjernelag av artister og et meget spesielt prosjekt. De fleste vil nok være mest opptatt av at Stephen O´Malley (Sunn O))), Khanate) er med her. Men som så mange av prosjektene han gjør er dette ganske fjernt fra det han gjør med Sunn, men nok om det.

Æthenor utgjøres i tillegg av Vincent De Roguin (Shora) and Daniel O’Sullivan (Guapo) og ikke minst David Tibet (Current 93).

Dette er kunstmusikk og undergrunnsmetal, men har elementer fra mange sjangre som frijazz, ambient, elektronika og mørk doom. Her florerer det med flotte lyder og skifter hele veien underveis, instrumenteringen og Tibet´s mørke, messende og apokalyptiske vokalarbeid utgjør en utrolig flott enhet. Noen vil kanskje til og med kalle det demonisk. Platen er sparsom med informasjon og låtene har ingen titler. Coverkunsten er som vanlig kryptisk og dømmer man bare fra coveret, så kan en tro at dette er veldig mørk metal, noe det jo også er på sin helt egen måte. Plata er apokalyptisk i sin helhet, men jeg oppfatter ikke musikken som negativ på noen måte. Sært, kryptisk og rart, men absolutt et fantastisk prosjekt i kraft av seg selv.

Link:

http://www.myspace.com/aethenor

Moon Duo - Escape (Woodsist 2010)

2010-03-05T06:22:00.001-08:00

”Escape” er første plate fra tidligere omtalte Moon Duo. Erik Ripley styrer det hele med sine repeteterende riff og sløye vokalsound. Det er som tidligere nevnt ikke så fjernt fra moderbandet Wooden Shjips i uttrykket, men skiller seg likevel fra det. Trommemaskinen bidrar til å skape et hypnotisk groove og åpningslåta ”Motorcycle, I Love You” er representativ for bandet sound. Selv om dette er rimelig fett er det grenser for hvor mye repetisjon en klarer av gangen, men det er jo heller ikke nødvendig å spille hele plata hver gang. Fire låter, som klokker inn på omkring halvtimen er helt greit, god groovy psykedelia. Personlig ser jeg frem til langsomme sommerkvelder med dette som soundtrack.

Link:

http://www.myspace.com/moonduo

Osorezan - Mimidokodesuka (Drag City 2008)

2010-03-04T23:19:00.000-08:00

Jim O´Rourke´s veier er uransakelige. Jeg kjenner til få artister som tar seg større friheter og i større grad enn ham går sine egne veier. På dette prosjektet har han med seg Chris Corsano og Darin Gray. Sammen blir de denne ekstremt tunge improvisasjonstrioen Osorezan. Dette er spilt inn live i Japan 2006,sluppet på vinyl av Drag City i 2008. Chris Corsano er i min oppfatning en av verdens dyktigste perkusjonister/trommiser, han er for noen kjent fra Sunburned Hand Of The Man, men har spilt med ekstremt mange andre også. Dette er totalt fri improvisasjon gjort av tre nærmest geniale musikere.

Osorezan er japansk, er navnet på et hellig fjell og betyr ”porten til helvete”, og musikken på denne platen kan sikkert oppfattes som det av mange. Tittelen på plata kan oversettes med noe sånt som ”hvor er mitt øre”. Det er O´Rourke som leder an det hele og hans gitarlyd er særegen, men til tider minner det om lyden av Moore/Ranaldo. Musikken beveger seg etter et rolig og deretter intenst mønster. Frijazz/impro av dette formatet er ikke standardvare. Lytt hvis du orker og har lyst til å høre utrolig dyktige musikere utfolde seg fritt. Linken under presenterer ikke noe fra dette prosjektet.

Link:

http://www.myspace.com/halfwaytoathreeway

Jóhann Jóhannsson – And In The Endless Pause There Came The Sound Of Bees (Type 2009)

2010-03-04T06:46:00.000-08:00

Den islandske komponisten Jóhann Jóhannsson har vært på stjernehimmelen i en årrekke. Hans musikk er som veldig mye annen musikk fra sagaøya veldig filmatisk og ganske riktig er denne platen med den fantastisk vakre tittelen filmusikk. Filmen har jeg ikke sett, men med så vakker musikk bør det være en fin film også.
Filmen heter ”Varmints” og er laget av Marc Craste basert på en bok av samme mann. Jóhannsson er en moderne komponist og står i den samme tradisjonen som tidligere omtalte Max Richter. De tilhører neo-klassisismen og bruker også en del elektronika i sine komposisjoner. Det er til tider klassisk-ambient, elektronikken og koret underveis gjør dette til en total lytteopplevelse.

Fordi dette er et soundtrack er mange av låtene basert på ett eller flere gjentagende temaer, men det er ikke noe man plages av ved lytting. Fullkommen vakker musikk, som best kan beskrives med ord som hjemsøkende, svevende og filmatisk. Platen er tigjengelig på download, men finnes også på klar vinyl. Den er gitt ut på den supre labelen Type.

Linker:

http://www.johannjohannsson.com/

http://www.myspace.com/johannjohannsson

Nadja - Belle Betes (Beta-lactam Ring Records 2009)

2010-03-04T04:56:00.001-08:00

Nadja er opprinnelig et kanadisk band, men fremstår rimelig internasjonale. Med den hyperaktive Aidan Baker i spissen slippes det et utall av utgivelser med dette bandnavnet. Denne plata ble sluppet sent i 2009, men har ikke kommet i hus før nå. Den består av et par alternative mikser av tidligere utgitte saker og to nye låter. Nadja låter atmosfærisk og svevende og lydbildet fremstår som seigt og tungt.

Bandet er ikke lett å sette merkelapp på og jeg ser ikke noen grunn til å gjøre det heller. Disse låtene faller godt inn i Nadja´s etter hvert store katalog. Seige langsomme riff og fuzza gitarer, som sammen med annen instrumentering bygger opp den enorme veggen av lyd som er Nadja´s varemerke. Av og til dukker en vokal opp og den fletter seg inn i lydbildet på en flott måte. Bandet er ofte ute på veien og leverer fete sceneopptredener. Ikke mange videoer ute og går fra dette bandet, men altså en enorm katalog å ta av. På linken under kan du blant annet høre Nadja gjøre cover av a-ha!!!

Linker:

http://www.myspace.com/nadjaluv

http://blrrecords.com/

Clipd Beaks - To Realize (Lovepump United 2010)

2010-03-04T04:10:00.000-08:00

Siste plate fra det flotte bandet Clipd Beaks, ”To Realize” tar opp tråden der den forrige tonet ut. Jeg synes Clipd Beaks absolutt har blitt et band å regne med. De slippes på kredlabelen Lovepump United, som også huser et annet av mine favorittband, nemlig Indian Jewelry. Det kan absolutt mistenkes at disse folka ofte tar en ørkentur sammen, kanskje har de med seg gutta fra HEALTH også. Deres første langspiller "Hoarse Lords" kan også anbefales på det sterkeste, men denne plata er mer helhetlig og bedre sammensatt og flertallet av låtene er bra. Clipd Beaks hører hjemme i samme familie som overnevnte band, men jeg kan i tillegg nevne Liars i denne sammenhengen. Dette bandet består av tre mann og de lager en form for kontrollert bråkerock, men for all del ikke tro at det er noise. Låtene er forholdsvis rolige, men har noen utblåsninger her og der. Det svever en type mørk psykedelia i kulissene og bandet leverer sin til nå beste plate. Lagvis, sonisk og flott godlyd for våren…

Linker:

http://www.myspace.com/lovepumpunited

http://www.myspace.com/clipdbeaks

Elephant 9 - Walk The Nile (Rune Grammofon 2010)

2010-03-01T04:22:00.000-08:00

Elephant 9 har sluppet en ny plate og den er massiv. Det driver av gårde i et forrykende tempo og det er svært vanskelig å finne en hvilepuls underveis. Det er jazz, kraut, spacerock og lange improviserte elementer og de tre superinstrumentalistene gir full gass. Personlig synes jeg nok de er best på det som høres improvisert ut og hvor det nesten grenser til litt støyrock. Plata er ren instrumental, noe som nok kan virke negativt for enkelte. Det kan kanskje virke litt langdrygt i små øyeblikk, men kvaliteten på det musikalske og spillegleden på denne plata er lett å fascineres av. Lydbildet domineres av Rhodes, Hammond og andre analoge synther og plata er spilt inn live.

Rune Grammofon står oftest for høy kvalitet både når det gjelder det musikalske og det kunstneriske ved en plate og som vanlig er det Kim Hiorthøy som står for coverkunsten. Har vært så heldig å se dette bandet på scenen en gang tidlig i karrieren, men håper at en ny anledning snart dukker opp.

Band:

http://www.myspace.com/elephant9theband

Le Corbeau - Evening Chill/Montreal Of The Mind (Fysisk Format 2009)

2010-02-28T23:53:00.000-08:00

Plateåret 2010 har på mange måter ikke helt kommet i gang på min front, derfor fortsetter det med en plate jeg mener ble oversett i fjoråret. Dessuten er plata gitt ut på Fysisk Format, en label hvor mye av produksjonen foregår i kjelleren på platebutikken Tiger i Oslo.

Le Corbeau, eller Øystein Sandsdalen er nok en artist som kanskje ikke får den oppmerksomheten han fortjener. Dette er hans eget prosjekt, selv om han bruker det meste av tiden sin i ”moderskipet” Serena Maneesh. Inspirasjonen til dette albumet er hentet fra en periode i Montreal og bandnavnet er trolig hentet fra Edgar Allen Poe´s ”The Raven”. Det er i det hele tatt en litt mystisk atmosfære i dette lydlandskapet. Langsom droning og låter som svever litt avventende rundt i et eget univers. En flott norsk kunstner, som ikke har vasset for mye rundt i det norske miljøet, men heller tatt til seg internasjonale impulser. Derfor blir også resultatet uten følelsen av at dette er ting du har før.

Le Corbeau er for tiden også med på en singel fra Best Of Both Records og låta er hentet fra dette albumet. Ideen bak utgivelsene i denne serien er at band fra Toronto og Oslo deler syvtommere, slik at flest mulig band får vist seg frem. Flott sak og et godt prosjekt det også.

Band:

http://www.myspace.com/lecorbeaurecord

Shining - Blackjazz (Indie Recordings 2010)

2010-02-28T22:58:00.000-08:00

Shining er et musikalsk beist i konstant utvikling og denne gangen er det aller mørkeste som har fått fotfeste. Dette er en hybrid av en plate og det er kanskje til og med en ny sjanger. Det er, heldigvis, i alle fall ikke jazzrock! De har nå forlatt Rune Grammofon etter en rekke meget gode utgivelser på den labelen.

Plata ”Blackjazz” er rett og slett et monster, et monster bygget opp av ekstremt komplekse komposisjoner og med en ryggrad av meget dyktige musikere. Det hele er rått, brutalt og til tider nesten voldelig i uttrykket. Store deler av plata er også en oppvisning i industriell villskap. Dette er så absolutt ikke en plate for sarte sjeler, men om du våger, så slipp deg løs. Galskap, glede, depresjon og aggresjon. En komplett plate, fra et komplett band! En heftig lytterunde…

Band:

http://www.myspace.com/shiningofficial

Ty Segall - Lemons (Goner 2009)

2010-02-28T08:43:00.000-08:00

Ty Segall leverer fet garagerock på ”Lemons”. Dette er hans andre plate og kom i 2008, men sluppet på vinyl i 2009. Et ekte DIY – prosjekt, låtene er korte og kontante og det flørtes med 60-tallet. Lyden er overstyrt og vindskeiv og produksjonen skitten. Ty Segall er et enmannsband, men fyren er helt ekte vare. I den enorme oppblomstringen garagerocken hadde i forrige tiår, forsvant kanskje Segall i mengden. Alle låtene er ikke like gode og kvaliteten er noe ujevn, men det fortjener absolutt en lytt.
Band:

http://www.myspace.com/tysegall

Yellow Swans - Going Places (Type 2010)

2010-02-23T10:45:00.001-08:00

Den amerikanske noise-duoen Yellow Swans har sagt takk for seg, etter et utall av utgivelser og en ekstrem turnevirksomhet siden 2001. Denne plata ”Going Places” er deres siste offisielle studioplate og ble sluppet på den fantastiske labelen Type. Dette er støy på et relativt høyt nivå og det er ikke støy av den aggresive og fremmedgjørende typen. Men helt klart støy nok til at de fleste nok vil trekke seg unna. På scenen er de kjent for å være eksperimentelle og improviserer frem mye av musikken. På plate, i alle fall denne, er de noe mer strukturerte, men det er feedback og støy i store mengder.

Yellow Swans består av Pete Swanson på lyd/teknologi og Gabriel Mindel Saloman på gitar/elektronikk. Under eller over en massiv støydroning ligger gitarlyder tett i musikken, rettere sagt kaskader av gitareffekter og teknologisk støy i skjønn ”harmoni”. Plata er en nødvendighet for alle som liker eksperimentell musikk.

Linker:

http://www.myspace.com/yellowswans

http://typerecords.com/

Max Richter

2010-02-22T23:05:00.000-08:00

Max Richter, en tysk-britisk komponist er et relativt nytt bekjentskap for meg. Selv om jeg trolig har hørt hans musikk mange ganger i form av soundtrack til diverse filmer, blant annet og kanskje mest kjent er den glitrende animasjonen ”Waltz With Bashir”.

Selv om Richter har røtter i klassisk musikk og utdannelse i dette har han også meget god styring på elektroniske elementer i sin musikk. Musikken vil kanskje falle inn under post-klassisk/neo-klassisk, men platene lar seg ikke så lett putte i sjanger, fordi Richter henter inspirasjon fra mange kilder. Han har nok hørt mye på komponister som Phillip Glass og hans like, mange drar også Bach inn i dette bildet. Han har også hatt et tett samarbeid med techno/ambient- pionerene The Future Sound Of London.

Musikken er på mange måter litt rastløs eller hvileløs om du vil, selv om musikken er rolig og nærmest meditativ enkelte ganger. Ikke nødvendigvis trist, men absolutt søkende og tankefremkallende. Det er kanskje ikke uten grunn at coverfotoet på hans første plate ”Memoryhouse” (2002) er fra en togstasjon. Det er lett å forestille seg en lang togreise, en reise uten et konkret mål, med dette på ørene. Kanskje en slags reise i det moderne Europa eller i sinnets mange irrganger, sikkert er det i alle fall at denne musikken ikke slipper deg så lett og den etterlater seg spor. Låten "Europe After The Rain" funker bra som en introduksjon. På denne utgivelsen har han med seg BBC Filharmoniske Orkester og det i seg selv borger for god kvalitet. Plata ble re-mastret og utgitt på vinyl i 2009.

På "The Blue Notebooks" (2004) er spilt inn med en forholdsvis liten besetning, men Richter selv på piano. Den britiske skuespillerinnen Tilda Swinton leser utdrag fra Franz Kafka. Igjen en rolig, flott og utviklende utgivelse og av enkeltlåter her er "On The Nature Of Daylight" kanskje den flotteste.

Plata "24 Postcards In Full Colour" (2008) er en fantastisk utgivelse, men kanskje også den særeste. Den har et morsomt underliggende konsept, her er nemlig alle "låtene" komponert som alternative ringetoner, men de står helt fint for seg selv. Ikke at jeg er kjent for å ta telefonen til nå, men hadde disse vært ringetoner på min telefon hadde jeg nok helt sluttet å ta den, i frykt for å ødelegge de flotte tonene.

Max Richter lager definitivt ikke festmusikk, men heller ikke så alvorstung at den gjør skade. Kjøp og lytt!

Linker:
http://www.maxrichter.com/

http://www.myspace.com/maxrichtermusic

http://fat-cat.co.uk/fatcat/

Classics 6# Spacemen 3 - Playing With Fire (Taang! 2009)

2010-02-05T09:22:00.000-08:00

“Jesus dies for somebody’s sins, Lord look at the state I’m in, Look alright but I’m fucked within ,Can’t go through it all again.”
I forbindelse med at det amerikanske plateselskapet Taang! i disse dager presser Spacemen 3 på vinyl igjen, så tenkte jeg at det er på sin plass å skrive om det. Underlig nok velger de å gi ut bandets tredje plate som første i rekken. "Playing With Fire" har ikke en så stor plass som for eksempel "The Perfect Prescription", men det er for all del en fantastisk plate dette også.
De som kjenner bandets historie kan ane konturene av det som skulle skje, nemlig bandets oppløsning. De helt klart beste låtene er de som Sonic Boom, eller Pete Kember står bak. Det er også han som i mine øyne var Spacemen 3.
De tukler med bevisstheten din og dropper deg ut og inn av virkeligheten og lar minimalismen føre lyttere til nye høyder. Kember selv følte at disse låtene var nedkoket av alle hans ideer om minimalisme i musikken. Det er i aller høyeste grad psykedelisk, men forholdsvis langt fra det en tradisjonelt kaller psykedelia.
Gutta fra den høyst alminnelige engelske byen Rugby (hvor Kember fortsatt holder hus) var og er fortsatt absolutt unike i sitt uttrykk. Det er repeterende riff, enkle orgel og spoken word. Unntaket er Pierce og hans mer gospelorienterte interesse, som han senere skulle raffinere med Spiritualized. For meg er mange av låtene til Spacemen 3 nærmest for salmer å regne, jeg blir ofte rimelig salig av de noe monotone lydene og av Kembers poesi. I min historiebok rangerer dette bandet som noe helt ekstraordinært. Låter som "Honey","How Does It Feel?" og ikke minst "Revolution" er fantastiske ting. Kanskje er de ennå større og bedre i dag enn på 80-tallet. Nyutgivelsen kommer i det artige 10" formatet.
Nyt, lytt og lær...
http://www.taang.com/
http://www.myspace.com/spacemen3

Moon Duo - Love On The Sea EP (Sick Thirst 2009) og Killing Time Ep (Sacred Bones 2009)

2010-01-17T00:38:00.000-08:00

Moon Duo er et prosjekt fra Erik "Ripley" Johnson,han har selskap av Sanae Yamada. Ripley er mer kjent som gitarist i det eminente bandet Wooden Shjips. Han hadde et rimelig produktivt 2009, med slipp av to EP´r, selvfølgelig på forskjellige selskap.
Han leverer fet psykedelia og låtene på disse to EP´ene holder høy standard. Det er også et helt album på gang, og det heter "Escape" og slippes på Woodsist i løpet av februar. Disse låtene er muligens mer frie i formen enn det han gjør med moderbandet. De føles noe mindre strukturerte og mer som jammer.Låtene bygges opp med trommemaskin, kule keyboards og varme kaskader av fuzza gitarer. Heftig bra kraut og psykedeliainspirert godlyd. Kjøp!

Band:

http://www.myspace.com/moonduo

Factums - Flowers (Sacred Bones 2009)

2010-01-16T11:22:00.000-08:00

Jeg fortsetter med omtaler av skiver fra 2009, fordi de først nå har kommet i hus på vinyl. Factums er et typisk Sacred Bones-band. Skiva "Flowers" er en av de beste fra den labelen i min bunke. Lyden og produksjonen er i gata til Blank Dogs og Gary War,deter med andre ord en smule obskur musikk. Factums er likevel tydligere i uttrykket enn nevnte band. Factums er jo rent faktisket band. Derfor er de mer komplette og lager ganske fet rock.Det er ikke på noen måte streit rock, for bandet er eksperimentelle så det holder.

Noen av låtene er rimelig tilgjengelige, men andre er mer utfordrende. Men altså ikke rock for massene. Bandet kan kanskje plasseres i alternativ electropunkrockgaragepsychaltsomergøy-sjangeren...!

Band:
http://www.myspace.com/factums

Eternal Tapestry – Invisible Landscapes (NotNotFun Records 2009)

2010-01-16T09:30:00.000-08:00

Eternal Tapestry er et rotekte space/psychrockband fra Portland, Oregon.
Her er det flippa gitarer, fuzz, repeterende riff og låtene virker til en stor grad jammet frem. Musikalsk er de i familie med Wooden Shjips, Can og det beste fra Hawkwind. Musikken er seig, tung og lange flytende rockelåter gjør dette til en av de beste skivene i sjangeren på lenge. I helhet er skiva ganske trippa i uttrykket. Dette bør nok helst spilles høyt for å få full effekt.
Dette er en bra skive fra et band som stjeler fra historien på en fet måte.Eternal Tapestry sies å være et veldig bra liveband, så jeg krysser fingre for at de finner veien til en norsk scene. Skiva er marmorert i tilfeldige farger og trykkes i 500x og skal en ha tak i den bør den bestilles kjapt.

Band:

http://www.myspace.com/eternaltapestry

Zs - Music Of The Modern White (Social Registry 2009)

2010-01-16T01:19:00.000-08:00

Det er mulig at disse gutta er en viktig del av en musikalsk revolusjon. Zs har gjort seg bemerket i NY´s eksperimentelle underverden i flere år allerede. Her finnes de fleste stilarter bakt inn i en og samme ekstremt gode oppskrift.
Det er vel mest frijazz/noise det handler om, men det finnes en god dose inspirasjon fra punk og rock her også. Dette bandet lurer deg hele tiden og rundt neste hjørne venter noe følsomt,for deretter å ende i en kakofoni av en form for støy. Det er ingen tvil om at gutta kan traktere sine instrumenter.
Dette er en konstellasjon uten bass, er er det trommer og sax som dominerer lydbildet. Bandet har en helt unik tilnærming til musikken, noe er veldig melodiøst og plutselig bryter de ut i et fantastisk støyunivers.
Det ligger en nærmest eksplosjonaktig energi i denne musikken og jeg synes dette er essensen av frijazz/noise av i dag.
Dette er et løp og se live band,men husk hørselvern, ellers vil du trolig ha dårlige minner fra konserten i lange tider etterpå! Nytt helt album blir sluppet i løpet av våren.

Band:

http://www.myspace.com/zstheband

Swans Are Not Dead...

2010-01-12T13:03:00.001-08:00

Dette var litt av en nyhet å få så tidlig i det nye året. Personlig hadde jeg nok ikke trodd at dette skulle skje noen gang. Nå er det altså offisielt.

Michael Gira har meldt fra om at det er en ny Swans skive på gang og på toppen av det hele ymter han om turne også. Han har samlet noen av de ekstremt mange som var innom bandet i glansperioden for å blåse liv i legenden igjen. Dessverre er ikke Jarboe med, enn så lenge, men det er jo lov til å håpe. Jeg håper også at han finner tilbake til det voldsomme og mørke universet han en gang ferdes i...jeg vil på konsert, jeg vil ha det ekstremt høyt og brutalt!

Nytt fra Liars...

2010-01-09T05:55:00.000-08:00

Det eminente bandet Liars melder om nytt album. Albumet har fått navnet "Sisterworld", og det slippes på Mute en gang i mars. De er fortsatt rimelig støyorientert, men det virker som om de har inkludert noen ting de ikke har hatt med før.
Det er bare å glede seg, for disse gutta vet hva de driver med. Sjekk nettsiden og hør smakebiter!

http://www.thesisterworld.com/

Graveyards - vakre kirkegårder...

2010-01-08T10:11:00.000-08:00

Graveyards er et av sideprosjektene til John Olson, som kanskje er mer kjent som frontmann i Wolf Eyes. Wolf Eyes er kjent som et pionerband innen noisesjangeren og er totalt kompromissløse.

Graveyards består av Ben Hall (percussion), Hans Buetow (cello), John Olson (saxophone), en konstellasjon som tilsynelatende kan virke relativt normal. Det er definitivt ikke tilfelle med disse gutta. De som kjenner Olson fra Wolf Eyes vet hvor brutalt og konfronterende det kan låte. Dette er rimelig langt fra rent lydmessig, men er egentlig ikke noe mindre eksperimentelt og det er i grunnen ganske konfronterende også. I denne konstellasjonen henter de ofte inn en lang rekke samarbeidspartnere og de gir ut alle utgivelsene sine i ekstremt limiterte mengder, det er nærmest som om de ikke ønsker at folk skal få kjøpt musikken. De av oss som handler vinyl kan med god samvittighet laste ned enkelte ting, som er vanskelig tilgjengelig på andre måter. Det må jo uansett kunne kalles sært, særlig med tanke på at prosjektet har omkring femti utgivelser på samvittigheten. Det sier seg selv at å omtale disse er poengløst, det er bare å anbefale en lytt, gjerne en lang en, dersom du skulle være heldig å komme over noe fra dette bandet. For de som for eksempel kjenner og liker enkelte av Mats Gustafsson´s arbeider er dette midt i blinken. Dette er likevel roligere og Graveyards lar de enkelte instrumentene få mer spillerom og tydlighet. Det er tidvis veldig stille, men det gjør det ikke noe mindre utfordrende.

Det tukles svært lite med elektronikk her, men uttrykket er så langt fra tradisjonelt som mulig. Selv om sammensetningen og instrumentene tilsier noe annet har nok dette prosjektet dypere røtter i støyen og frijazzen, og det hører definitivt til under den svært eksperimentelle paraplyen. Det er helt klart mer skånsomt for ørene enn Wolf Eyes og kan til tider tvert i mot være (nesten) balsam for ørene. Det males luftige lydlandskaper, tidvis brutale og utfordrende, men det hele fortoner seg likevel som en sonisk tripp i det aller ytterste av jazzen. Selv om musikken nok oppleves best i en livesetting, så låter det fint på anlegg også. En utfordring for de fleste, men utrolig spennende og trolig utviklende for mange. Også på dette prosjektet passer et av mine favorittsitater: "We play for the informed listener. We dont´t play to the person who´s tumbled in for the first time. We´re not looking to make it easy" (Evan Parker)

Lotus Eaters - Mind Control For Infants (Taiga 2009)

2010-01-02T11:01:00.000-08:00

For de få av dere der ute som eventuelt har hørt om denne skiva før, så er det altså vinylutgaven det er snakk om her. Prosjektet ble egentlig sluppet i 2002, men gitt ut på den flotte labelen Taiga i 2009. Og for en utgivelse det er blitt, dobbel 200g vinyl og fantastisk coverkunst. Låtene er remastret og arrangert på nytt for denne utgivelsen. Lotus Eaters består av Stephen O´Malley (Sunn, Khanate), James Plotkin (OLD,Khanate) og Aaron Turner (Isis) og må for all del ikke forveksles med et annet band med samme navn.

Sammen bygger de opp et spennende, stort og kanskje litt mørkt univers. Det er definitivt ambient, selv om det vil være mulig å kjenne igjen ting fra de enkelte artistenes opprinnelige band bør en nok ikke kjøpe denne på grunn av navnene.

Intensjonen er nok å skape tankevirksomhet hos lytterne og å ta dem med på en lydbasert reise. En kan kanskje kalle det intellektuell musikk. Dette er rett og slett kunstmusikk. Det er lett å forestille seg denne musikken som for eksempel bakteppe på en utstilling eller en live-performance i et eller annet museum. Her finnes langsom droning, nydelig gitarfingerspill og mørke metalkulisser i mengder.

I det hele tatt en ganske unik utgivelse fra noe som nærmest må kalles en supergruppe innen mørk ambient/doom. Ikke noe for en fest, men absolutt noe for sofaen en mørk vinterkveld. Sjekk dette live om du får mulighet til det! Det vil trolig være en absolutt unik opplevelse...

Label:

http://www.taigarecords.com/

Man Or Astroman?

2010-01-02T10:24:00.000-08:00

Man or Astroman? hadde sin storhetstid på det gamle 90-tallet. De påstår selv at de er sendt til jorden fra en annen planet for å spille surf-rock, en mer plausibel forklaring er at de kommer fra Alabama og har ganske vanlige amerikanske navn. Bandet hadde frem til 2001 en enorm produksjon. Rundt omkring ti studioalbum og enorme mengder singler og andre obskure utgivelser, uten at de har fått tunnelsyn av den grunn. De har alltid hatt en forkjærlighet til stemmesamplinger fra underlige sci-fi-filmer og bruker en del sær elektronikk, for å lage sin supre blanding av new-wave og punk. Et artig band,som etter sigende har trukket seg tilbake til sitt Space-HQ, men ikke sagt noe om at det er over. Fans av Dick Dale, The Ventures eller for den saks skyld vårt eget Kåre & The Cavemen vil få sitt i gode doser fra dette bandet.

Jeg nevner litt om to av deres siste hele album og tror ikke at det er så veldig viktig hvilke av skivene en kjøper. Den ene ”Experiment Zero”(1996) er en bra skive, det er stort sett instrumentaler her og det gjør dette til et bra festalbum, for dette er nok ikke en skive som kommer til å bli spilt i hjel. Det kjennetegnes av korte og heftige låter som domineres av surfgitar, freaka samplinger og weird-elektronikk

EEVIAC: Operational Index and Reference Guide, Including Other Modern Computational Devices(1999), som er skivas fulle tittel, er den foreløpig siste ordinære utgivelsen fra bandet. Ekstremt underholdende og levende spacesurf-rock. Mer av alt det samme og fortsatt veldig gøy. Stor oppfinnsomhet og full fart hele veien.

Band:

http://www.myspace.com/manorastroman

Artig sak fra ATP...

2009-12-23T01:44:00.000-08:00

Dette er ikke fra et møte i en pinsemenighet, men fra My Bloody Valentine´s konsert på årets ATP. Dette viser vel at musikk også kan være religion. Lyden er ikke bra, men det er heller ikke poenget her. Spill gjerne/helst av uten lyd! Takk til Sten Enok for god observasjon og filming...

The Snake Decides - The Snake Decides (2009)

2009-12-17T22:45:00.001-08:00

"We play for the informed listener. We dont´t play to the person who´s tumbled in for the first time. We´re not looking to make it easy" (Evan Parker)

The Snake Decides har sitt navn fra en skive av Evan Parker. Prosjektet består av André Kassen og Jørn Erik Ahlsen, på henholdsvis sax og gitar, disse to har spilt sammen siden 2000. På denne lekre 7” har de fått med seg Jan Bang og Erik Honoré, som tar seg av sampling og programmering. Dette er utforskning av lyder og sfærer, jeg liker slike landskap og det eneste jeg kunne ønsket meg er at det skulle vart mye lenger!

Resultatet har blitt to flotte komposisjoner i det mer eksperimentelle hjørnet av jazzen.

Dette er absolutt et prosjekt det vil være fett å se live. I tillegg til det fysiske formatet, kan dette også kjøpes på iTunes.

Band:

http://www.myspace.com/thesnakedecides

ATP Nighmare Before Christmas 2009

2009-12-10T05:24:00.000-08:00

ATP´s Nightmare Before Christmas 2009 er historie, men for en opplevelse, og ikke minst for et sted å arrangere en festival. Her er det spillehaller, bowling, badeland, countrybarer og vegg-til-vegg tepper, pluss mye mer av alt som er harry. Jeg fikk veldig mange bilder i hodet av hvordan dette stedet ser ut i den engelske fellesferien, et stikkord er Mike Leigh og hans filmer. Det var også rimelig absurd å stå i kø for en vannsklie sammen med en gjeng alternativhoder, men det var veldig gøy. Butlin´s er et feriested i den absolutte lavbudsjettsklassen, men det er jo ikke det viktige her. Det er en helt spesiell følelse å spise en fettdryppende engelsk frokost, akkompagnert av mine gode venner og en Guinness eller flere, sånn omkring nitiden om morgenen.

Det er musikk det handler om og med en line-up som dette, ble en gammel rocker litt sliten av og til. Spillelisten var helt hinsides mine drømmer og jeg hadde noen diskusjoner med meg selv underveis. Kuratorene My Bloody Valentine hadde samlet en hel haug av mine favoritter og jeg skal gjøre et forsøk på å oppsummere noen av konsertene. Fra en festival med omkring 40 band på plakaten er det ikke mulig for meg å skrive om det hele. Jeg unnlater å skrive mer om My Bloody Valentine, enn at de selvfølgelig var absolutt massive og meget overbevisende. Jeg synes, når det er sagt, at Kevin Shields og gjengen snart bør vise at de fortsatt kan lage musikk og leverer nytt materiale. Mine topp tre konserter ble levert av Serena Maneesh, Spectrum og A Place To Bury Strangers, ingen av disse bandene er særlig utadvendte, men for noen konserter de leverte. Disse tre konsertene var verdt turen alene.

Serena Maneesh med Emil Nikolaisen i spissen, leverte et sett som burde få de fleste til å heve brynene. Det er rett og slett et komplett band. De spilte en hovedvekt av nye saker og det er bare å glede seg til neste skive. Frontfigurene er tydelig bevisst på sin stil, men fremstår som et sultent band, som er opptatt av å gi mye til sitt publikum. Det flott med denne typen musikere, de som er ydmyke ovenfor og betrakter seg selv på linje med sine tilhengere. Totalt sett en perfekt konsert fra et sammensatt og kunstnerisk band. En norsk stolthet!

APTBS er et utrolig fett liveband, og lydbildet er ekstremt tett og intenst. Bandet er i mine øyne det mest nyskapende i sin sjanger. Også på denne konserten var lyden meget bra, og til tross for bandets innadvendte og mørke sceneshow, skinner låtene i gjennom det hele. Det er helt klart best å høre disse gutta live, da det ikke finnes et eneste stereoanlegg som kan yte dette bandet rettferdighet. De spilte låter både fra forrige skive og nye ting fra deres egentlige debutalbum ”Exploding Head”. Det toppet seg definitivt mot slutten, da to fra Serena Maneesh inntok scenen, og sammen viste de oss fremtiden.

Spectrum er rett og slett unikt. Pete Kember aka. Sonic Boom lever og jobber i sitt helt egne univers, og leverte en konsert utenom det vanlige. Som låtskriver er han kompromissløs og visjonær, og han pleier sine gamle låter like mye som han gjør med sine nye saker. Spacemen 3 er et av mine hellige band, et band jeg aldri har fått se live tidligere, og siden Sonic Boom for meg er Spacemen 3, så var dette en enorm opplevelse av de sjeldne. Jeg fikk til og med signert en EP av mannen.

Sonic Youth vil for alltid være mitt favorittband, de begynner å dra på årene, men er like kule og energiske som alltid. Dette settet sto likevel for meg som en ”studiokonsert”, og bandet hadde fokus på låter fra den siste skiva og krydret det hele med utvalgte klassikere. Det høres helt klart fjernt ut at jeg sier det, men for meg ble altså konserten noe ”kjedelig”. Men for all del, det vipper dem ikke fra tronen uansett.

Gutta fra Mercury Rev går tilbake i historien og spiller for tiden sitt store verk The Paralyzed Mind of the Archangel Void, under navnet Harmony Rockets. Konserten besto av en gjennomspilling av hele denne ”låta”. En fantastisk konsert, noe de som så dem i Oslo uka før sikkert kan bekrefte. Dette prosjektet har den nerven og kreativiteten som hovedbandet en gang i tiden hadde. Jeg håper virkelig at de fortsetter i denne retningen, etter en rekke ganske så kjedelige skiver bak seg.

J Mascis & The Fog var også en kul opplevelse. De som kjenner Mascis vet som regel godt hva de har i vente. For de som ikke vet det, er det et rockeøs og gitarspill fra en annen planet. Det kan fort bli litt mye i lengden, men det er jo så utrolig tøft. Når Mascis spiller med The Fog, er det uansett noe mer variert enn det han gjør med Dinosaur Jr.

Andre ting som bør nevnes og anbefales å se live ved første anledning er Sun Ra Arkastra, Yo La Tengo, No Age, School Of Seven Bells og Bright Black Morninglight, som alle gjorde flotte konserter.

Årets beste skiver 2009

2009-12-09T09:37:00.000-08:00

A Place To Bury Strangers – Exploding Head (Mute)

Sonic Youth – The Eternal (Matador)

Fire! – You Liked Me Five Minutes Ago (Rune Grammofon)

The XX – XX (Young Turks)

Sunn O))) – Monoliths & Dimensions (Southern Lord)

Health – Get Color (Lovepump United)

Dinosaur Jr. – Farm (Matador)

Oneida – Rated O (Jagjaguwar)

Svarte Greiner – Kappe (Type)
Spectrum – War Sucks EP (Mind Expansion)
Fever Ray - Fever Ray
Yo La Tengo - Popular Songs

ATP - Nightmare Before Christmas 2009

2009-12-03T06:05:00.000-08:00

Da er det endelig dags for den beste festivalen noensinne. ATP´s Nightmare Before Christmas i Minehead, England. Det kjente dansebandet My Bloody Valentine er kuratorer for tidenes line-up, og jeg skal oppleve det!

Det blir trolig liten tid til oppdateringer underveis, men jeg lover at det kommer fyldig omtale i neste uke.

Hei så lenge...

RATATAT - Electrogøy for rockere...

2009-11-28T08:22:00.000-08:00

På en lyttekveld for en stund tilbake ble jeg introdusert for dette bandet, som i løpet av kvelden fikk to aldrende og ellers rimelig tilbakelente rockere til å reise seg opp og danse!

Ratatat er et hipster-band fra New York og består av to svært dyktige musikere. Gutta heter Mike Stroud og Evan Mast, på henholdsvis gitar og elektronikk. Det er et rent instrumentalt band, men de lager allikevel låter som fanger din oppmerksomhet. Det er rock, electro, funk, soul og hele sulamitten bakt inn i en stor deilig pai. Det låter både friskt og litt nostalgisk, nettopp fordi de leker med så mange sjangerelementer. En instrumental electroduo er avhengig av ekstremt god programmering for at det skal være spennende, noe Ratatat absolutt har i Evan Mast.

De har tre skiver på samvittigheten, men er underlig nok ikke oppdaget av den store hop ennå.

Jeg synes derfor at det er på sin plass med en rask gjennomgang av dette bandet.

Førsteskiva heter enkelt nok bare ”Ratatat” og kan kanskje kalles dance-punk. Skive nummer to er i følge mine ører den beste. Den superelegante, kanskje litt melankolske ”Classics”, her sjekker du ut for eksempel disse låtene "Lex", "Tropicana", og ikke minst "Wildcat". På sin foreløpig siste utgivelse ”LP3” vender de seg i en mer organisk retning, det vil si mer ekte trommer og bruk av diverse analoge synther. Et smart trekk, som gjør at fans finner nye spennende ting ved bandet. Dette er musikk med en sjarmerende partyfaktor og lyder kommer og går underveis. Absolutt et band som har skapt sitt eget univers og et eget sound.

http://www.ratatatmusic.com

http://www.beggars.com

http://www.myspace.com/ratatatmusic

Atlas Sound - Logos (Kranky 2009)

2009-11-26T10:58:00.000-08:00

Bradford Cox, frontmannen i Deerhunter, er ute med et nytt album med sitt sideprosjekt Atlas Sound. Skiva har fått navnet ”Logos” og følger godt opp forgjengeren. Det kan virke som at Atlas Sound har en lignende utvikling som hovedbandet, det vil si at begge går mot å bli litt mer tilgjengelige, uten at det går utover kvaliteten på musikken. Dette er en gladere utgivelse enn ”Let The Blind…” og Cox sier også selv at den er mer utadvendt og åpen.

Bradford Cox er visstnok en seriøs musikknerd selv. Han har vært på turne med flere av sine egne idoler det siste året og denne gangen henter han da også et og annet fra mange av sine samtidige. Flere av gjesteartistene på skiva tilhører også hans egne favorittband. Låtene fylles med fuzza gitarer, samplinger og elektroniske saker og mange av dem har det noe drømmende aspektet Cox har blitt kjent for. Låtene bygges opp og tas ned og hele produksjonen er flott og gjennomarbeidet. Cox viser hvilken utrolig god låtskriver han er og hans låter har en meget fin popnerve, som bidrar til den litt ambiente følelsen på mange av låtene. Til tross for den høye musikalske kvaliteten på både Atlas Sound og Deerhunter, får de relativt lite omtale.

Sjekk ut for eksempel ”Walkabout”, ”An Orchid” og ”Quick Canal”.

Band:

http://www.myspace.com/atlassound

Label:

http://www.kranky.net

Earth - The Bees Made Honey In The Lions Skull (Southern Lord 2008)

2009-11-25T21:59:00.000-08:00

Dette er ikke et helt nytt album, men det gjør det ikke noe dårligere av den grunn. Jeg har dessuten akkurat fått mitt vinyleksemplar, en såkalt bibelutgave. Den har et tykt svart cover med gullskrift og innenfor dette er det flotte coveret med kunst av Arik Roper. Albumet er altså nok et flott produkt fra Southern Lord.

Det er oppløftende og stort, men også mørkt. Dette er flott orkestrert musikk på alle måter. Dylan Carlson´s gitar er ren og veldig lite er gjort med lyden, som er varm og fyldig. På dette flotte albumet bugner det av flott spill fra alle de involverte medlemmene, i tillegg har de også gitt rom til legenden Bill Frisell på noen av sporene. De som var fans av Carlsons eksperimenterende droning i gamle dager vil fortsatt få sitt, men det fungerer på en annen måte denne gangen. Det er det dvelende og flytende, nesten sakrale, ved disse låtene som gjør det så flott. Mange mener at det er først nå, Dylan Carlson, Adrienne Davies,Steve Moore, Don McGreevy, som er de fire originale medlemmene av Earth, virkelig har begynt å skape store saker. Noe for den mørke tiden!

Band:

http://www.myspace.com/earthofficial

Kurt Vile - Childish Prodigy (Matador 2009)

2009-11-25T08:27:00.000-08:00

”Philly´s Constant Hitmaker”, Kurt Vile, er tilbake med et album på en stor label, nemlig den anerkjente Matador. Fordelen med det er at flere muligens oppdager Kurt Vile.

Denne gangen har han med seg folk fra Violators, samt en del andre fra psych-miljøet og det får konsekvenser for lydbildet.

Han har bevart mye av lo-fi estetikken, som han har blitt kjent for på sine tidligere utgivelser.

Denne gangen låter det mer fyldig og elementer fra mer tradisjonell rock er tydeligere. Vile har fortsatt bevart alle sine særtrekk og låtene strømmer på i kjent freak-folk, primitiv rock og hjemmeprodusert stil.

Det er kanskje ikke like sjarmerende denne gangen, men det er likevel tøft og flott.

Mange som har skrevet om denne skiva sammenligner det med det primitive soundet i Stooges og Stones, noe jeg til en viss grad kan være enig i. Som på tidligere utgivelser er det vel ikke noen klare hitlåter her, men ”Freak Train” og ”Hunchback” er nok det nærmeste en kommer. Det er uansett mange andre fine låter på dette albumet og det peker definitivt i riktig retning.

Jeg synes fortsatt Kurt Vile lager betydelig bedre ting enn mange av sine labelvenner fra tidligere (Blank Dogs, Dead Luke) og vil nok i ettertiden stå som noe av det bedre fra DIY/bedroom-sjangeren.

Band:

http://www.myspace.com/kurtvileofphilly

Spennende på en søndag!

2009-11-22T03:47:00.000-08:00

Dreaming Of Ghosts:

http://www.myspace.com/dreamingofghosts
The King Kong Ding Dong:
http://www.myspace.com/thekingkongdingdong
The Vacant Lots:
http://www.myspace.com/thevacantlots
The Black Ryder:
http://www.myspace.com/theblackryder

HEALTH - Get Color (Lovepump United 2009)

2009-11-20T08:29:00.000-08:00

HEALTH er et band fra Los Angeles og spiller ikke en type musikk en vanligvis forbinder med den byen. Det låter på mange måter mer som New York og kan tidvis kanskje sammenlignes litt med A Place To Bury Strangers. Det er bråkete, har høy intensitet og lite hitpotensiale er å spore.
Det nærmeste en kommer er ”Die Slow”, en låt hvor bandet er på sitt mest strukturerte.
Dette er en slags alternativ industriell støy, og det er mye elektronikk, gitar og trommer som dominerer lydbildet. De lager absolutt musikk med en særegen sound og er egentlig ikke på noen måte tilgjengelige. Det er tilløp til flott popaktig lyd her og der, men skjærende støy og repetitive synthloops og harde trommer setter en effektiv stopper for det. Produksjonen er utrolig skarp og en blir litt tvunget til å lytte og denne skiva er noen hakk bedre enn sin forgjenger.
HEALTH er nok ikke særlig sunt i store mengder, i alle fall ikke for ørene, men det er utrolig forløsende å slippe seg ut i deres univers.
Det er urolig, medrivende og engasjerende på samme tid, og i en verden full av intetsigende musikk er HEALTH definitivt en frisk vind. Du vil garantert skremme og plage vettet av både naboer og bekjente med denne skiva, men du verden hvor godt det føles.
Band:
http://www.myspace.com/healthmusic

The XX - The XX (Young Turks 2009)

2009-11-13T09:17:00.000-08:00

Jada, nok en gang er det kidsa, som lager nye sløye, fete ting! Jeg har så absolutt ikke tilhørt kategorien kids på enormt mange år, men av og til får musikk meg til å tenke...neida, du er ikke så gammel! Dårlig tegn? Nei!
Greit nok, dette er sikkert nok en hype, men jeg faller for den, i alle fall så lenge den varer. De ser selvfølgelig ultracoole ut også, men jeg tror de allerede har mistet et medlem.
Dette er behagelig og utrolig cool...god helg!

Band:
http://www.myspace.com/thexx

Fire! - You Liked Me Five Minutes Ago (Rune Grammofon 2009)

2009-10-31T08:39:00.000-07:00

Det er trolig ingen uenighet om at Mats Gustafsson er en legende. Mannen har spilt i enormt mange konstellasjoner og bidratt på et utall skiver, for ikke å snakke om antall konserter.
På denne utgivelsen fra Rune Grammofon er det ikke nødvendigvis MG som fortjener oppmerksomheten mest. Det er derimot de to andre svenskene Johan Berthling og Andreas Werliin, på henoldsvis bass og trommer. Werliin er kjent fra den svenske duoen Wildbirds & Peacedrums og vokalisten, Mariam Wallentin, fra gruppa låner stemmen på et av kuttene her.
Det groover og ruller til tider helt vanvittig av disse låtene. Werliin og Berthling bygger et bunnsolid grunnlag, for så å la Gustafsson leke seg over det hele. De tar også i bruk hammond og elektroniske effekter og det hele gir i grunnen et rocka lydbilde, samtidig kan frijazzimprovisasjonen høres tydelig. Til tross for trioformatet høres det ut som en hel gjeng.
Altså, en utrolig fet utgivelse fra noe som trolig er mer et prosjekt enn et band, men det er jo lov og håpe på mer.
Nok en gang, et flott coverdesign av Kim Hiorthøy, noe som etter hvert har blitt en vane fra Rune Grammofon.
Label:

http://www.runegrammofon.com/

Band:

http://www.myspace.com/earthwindand

Classics 5# Thurston Moore - Psychic Hearts (Geffen 1995)

2009-10-31T03:06:00.001-07:00

”I know you have a fucked up life

Growing up in a stupid town

Your mother was a mixed up chick

And your father he just fucked around

A little too much for his own good…”

Thurston Moore´s soloalbum fra 1995 er kanskje et av de mest spilte i min samling.
På skiva har han med seg Steve Shelley (SY) på trommer og Tim Foljahn (Two Dollar Guitar) på gitar.
De femten låtene er kjappe og ganske rett på sak rockelåter, med unntak av ”Elegy For All The Dead Rock Stars”. Selvfølgelig er det dissonans og skeive gitarlyder her og der, det er tross alt Thurston Moore det handler om. Sistnevnte låt klokker inn på nærmere tjue minutter og er helt klart den mest eksperimentelle på skiva. Det låter tett og konsist, men selvfølgelig høres Sonic Youth under det hele. Det er ikke så underlig, med tanke på at både Thurston og Steve Shelley har en så særegen sound på sine respektive instrumenter.
Likevel er nok dette låter som ikke passer inn i SY´s katalog, til det er nok strukturene litt for enkle. Det er i grunnen bare fete låter her, men ”Ono Soul”, ”Staring Statues” og tittelkuttet ”Psychic Hearts” er kanskje de som utmerker seg mest.
Dersom en kjøper vinylutgaven, som selvfølgelig alle gjør, så kommer den med ekstra spor og det i dette formatet den flotte coverkunsten kommer til sin rett.

No Age - Losing Feeling (Sub Pop 2009)

2009-10-28T12:37:00.000-07:00

De to skrudde typene i No Age er tilbake etter sitt høyt skattede album ”Nouns”. Denne gangen med en EP, fire spor som klokker inn på omtrent 14 minutter. I likhet med ”Nouns” er coverkunsten også denne gangen utført på en flott måte.
Det virker helt klart som om noe har skjedd, det vil si at de fortsatt har en hang til støy, men for meg virker det som at låtene henger enda litt mer sammen enn tidligere.
Dersom denne plata er representativ for hva vi kan forvente fremover, så gleder jeg meg.
I den endeløse rekken av tomannskonstellasjoner, må det sies at No Age kommer svært godt ut av det. Dette er i høyeste grad levende støyrockpopskrangel, som virkelig får deg opp av godstolen.
Åpningslåta ”Losing Feeling” er en rimelig fet låt i god tradisjon, en låt som samtidig varsler og minner meg på at fremtiden ser lys ut for mitt forhold til dette bandet. Neste låt "Genie" tar det litt ned igjen.
”Aim At The Airport” er en nesten ambient, litt sløv sak, som er uvant fra denne kanten og følges av låta ”You're A Target” tar tankene tilbake til tidligere bedrifter fra disse gutta, her banker det nemlig løs i en kjapp rocker.
Når neste hele plate blir sluppet, så vil nok denne etterhvert bli spilt rimelig lite, men en absolutt fet utgivelse, som i mine ører lover godt.

Band:

http://www.myspace.com/nonoage

Håkon Kornstad & Ingebrigt Håker Flaten - Elise (Compunctio 2008)

2009-10-09T08:15:00.001-07:00

Jazz er ikke overrepresentert på denne bloggen, men nå er det sent på året og behovet for den slags lyd melder seg sterkere på denne tiden enn ellers.
Jeg er en stor fan av jazz i dens mange avskygninger, men de siste årene kanskje særlig i segmentet moderne frijazz. ”Elise” er en plate fra to av de fremste på den norske greinen av sjangeren. Plata kom ut høsten 2008 og er derfor ingen ny utgivelse.
Det er derfor med stor forventning jeg følger de enkelte artistenes soloarbeider. Saksofonisten Håkon Kornstad (Wibutee m.m.) har i lengre tid vært en av favorittene og hans skiver er uten unntak fantastiske utgivelser. Hans siste ”Dwell Time” er rett og slett en perle, noe også omtalte skive har blitt kalt.
På ”Elise” spiller han sammen med bassist Ingebrigt Håker Flaten (The Thing, Atomic). Disse gutta er å finne i svært mange av prosjektene innen norsk jazz de siste årene og kan jevnlig oppleves live i et utall av konstellasjoner.
Tittelen ”Elise” viser til Flatens bestemor, som var svært glad i haugianske salmer, og tar for seg fire tradisjonelle folketonesalmer, selvfølgelig tolket på en fri, moderne og delvis improvisert måte. De har også flettet inn en cover av Keith Jarrett. Sjekk låttitlene så forstår du hvilken...

Titlene er tradisjonelle salmetitler, som ”Death & The Flower", "Etter Elise", "Ak Mon Jeg Staar I Naade", "Dagen Viger Og Gaar Bort", and "For Himmerigs Land Maa Man Kjempe". Låten har også basis i disse tradisjonelle tonene.
Bestemoren åpner også plata i et gammelt opptak synger hun en av sine salmer. Derfra og ut er det egentlig ikke så tradisjonelt. Dette er en stillferdig, nesten innadvendt produksjon og det spilles med en enorm følsomhet. Helheten er en spennende sak, som definitivt passer til årstiden. Et annet ord som kanskje er dekkende er tidløs.
http://www.kornstad.com/

A Place To Bury Strangers - Exploding Head (Mute 2009)

2009-10-03T05:16:00.000-07:00

A Place To Bury Strangers har en fantastisk sound og de spiller høyt og stort. Det er en vegg av lyd som reiser seg og bandet klarer å skape en unik sound og kombinasjon av elementer, noe som gjør dem mer interessante enn et flertall av sine samtidige. De prøver på ingen måte og kopiere sine kilder, bare gjøre ting bedre og tøffere. Selvfølgelig ligger det noe My Bloody Valentine/Jesus & Mary Chain under her, men etter og hørt band som har blitt sammenlignet med nevnte i årenes løp, så stiller APTBS de fleste av dem i skyggen.
Her serverer de fantastisk gitarlyd, mye feed og reverb, mengder av pedaler og det fylles ut med en vokal som passer perfekt inn. Til tross for det til tider nesten frenetiske drivet i trommene, flyter gitar og vokal på en måte i en annen sfære.
Oliver Ackermann elsker gitareffekter, han produserer da også sine egne effektpedaler under navnet Death By Audio. (Hans pedaler brukes av blant andre Sonic Youth og vårt eget Sereena Manesh.)

Tittelen på skiva ”Exploding Head” sier en del, fordi det er akkurat hva bandet prøver og få til å skje med ditt hode.

Låtene burde mane frem mange følelser, gitarene høres av og til nærmest ut som tannlegebor eller andre torturlignende instrumenter. Hele veien ligger det likevel en enorm popfølelse under den krevende produksjonen og dette gjør seg definitivt best på en rimelig bra stereo.

Noen vil nok tenke at bandet ikke har forandret seg så mye siden den selvtitulerte debutskiva, noe de kanskje heller ikke har, men om bandet ikke nødvendigvis forandrer seg, så vil de nok forandre lyttere. Jeg ser heller ikke at det er nødvendig å forandre noe som er så fett.
Det er vanskelig å trekke frem enkeltlåter eller den beste låta fra denne skiva. Åpningslåta ”It Is Nothing” føles mye lenger enn sine rundt 3 min., men absolutt på en positiv måte. Det fortsetter i grunn på denne måten underveis. Merkelig nok er tittelkuttet ”Exploding Head” av det mer rolige slaget og en flott låt på alle måter. Skiva avsluttes med låta ”I Live My Life To Stand In The Shadow Of Your Heart”, en flott låt med en fantastisk tittel.

Band:

http://www.myspace.com/aplacetoburystrangers

deathbyaudio.net

Oslo Graffiti 1984 - 2009 (Ocht Forlag 2009)

2009-09-19T04:30:00.000-07:00

Jeg fikk akkurat denne boka i form av en gave, en bok bestående av bilder, mange bilder, av det enorme mangfoldet av piecer i hovedstaden. Boka tar for seg graffitiens historie i Oslo i perioden 1984 – 2009 og har blitt et viktig manifest av en uglesett kunstform. Boka hadde faktisk slippfest her i Skien i går på Telemark Kunstnersenters nye storstue i den gamle banken.

Dersom du liker mye av det du ser på de ellers grå og triste murveggene rundt i bybildet, så er dette en utrolig flott billedbok og en dokumentasjon av arbeidet til en rekke dyktige utøvere. De fleste av disse verkene blir vasket bort rimelig kjapt, siden det jo er kriminelt og av de fleste betraktet som hærverk. Det finnes steder hvor det er mer eller mindre lovlig å uttrykke seg, steder der verkene får stå en stund.
Resultatet er derfor en flott kunstbok med et flott hardcover og gode bilder. Boka dokumenterer norsk gatekunst, dens utøvere og deres kunst på en fin måte. Dette fordi det ikke bare er fine ting her, men også bilder av ikke fullt så fine saker, gjort på steder man kanskje burde latt være. Boka er gitt ut med støtte fra Norsk Kulturråd og gitt ut i 500eks. En perfekt bok for de som liker bøker med bare bilder...
Bildet nummer to over er ikke hentet fra boka, men er et bilde av Alistair Parker tatt utenfor Hausmania i Oslo.
http://www.guardian.co.uk/artanddesign/gallery/2009/jan/05/photography-your-photos-january-2009?picture=341551020

Spectrum - War Sucks (Mind Expansion 2009)

2009-09-14T05:55:00.000-07:00

Spectrum er Sonic Boom, eller Pete Kember som han egentlig heter. Han var den viktigste drivkraften i Spacemen 3, sammen med Jason Pierce.
Etter mange år i tilsynelatende dvale er han nå tilbake med en fantastisk EP, for alle som har savnet hans tilstedeværelse. Denne EP´n lover godt for albumet, som er ventet noe senere i høst.

Det er fire låter på skiva, hvor to er coverlåter. Tittelkuttet er War Sucks, en gammel Red Krayola – klassiker, den andre er en meget interessant versjon av Laurie Anderson´s Walking & Falling. Begge er gjort på umiskjennelig Sonic Boom vis. Det er altså psykedeliapop på sitt aller beste vi snakker om her. Flytende gitarer, masse feedback og en rekke andre underlige lydeffekter, som noe som kalles Nebelwerfer Strains, et ”orgel” som visstnok ble brukt av tyskerne for å skape et enormt kaos under flyangrep!
Vinylen er en fargesprakende sak og kommer med både download og cd, for dem som fortsatt liker slikt. Jeg gleder meg til skiva kommer.

Band:

http://www.myspace.com/spectrumofficialpage

Label:
http://www.mindexpansionrecords.com/

De ti beste platene

2009-08-16T00:12:00.000-07:00

Her er listen jeg skrev for TA:
Sonic Youth – Daydream Nation (1988)
Den definitive alternativplata, og må derfor med.
New York´s, og kanskje verdens kuleste band, mitt absolutte favorittband.
”Daydream Nation” blir også ansett for å være en av de viktigste utgivelsene i amerikansk rock. Plata ble derfor tatt opp i Library Of Congress for et par år tilbake.
Hørte dette første gang hos en kamerat, den gangen uten å vite hva det var. Det var fantastisk, dette bandet gjorde ting som var helt nytt. Jeg må anbefale å høre plata i sin helhet, selv om det finnes enkelte kutt som utmerker seg, og dette er Sonic Youth i hele sin fulle form, slik dette bandet utviklet seg videre. Plata er deres syvende album og er et resultat av bandets utvikling fra et eksperimentelt punkband til et mer tydelig alternativt rockeband. Den tendensen startet på de to forgående platene ”EVOL” og ”Sister”.
Låten ”Hyperstation”, ”Teenage Riot”, ”Silver Rocket” og ”Hey Joni” er nærmest ikoniske låter i bandets kanon.
På sin siste utgivelse ”The Eternal”(2009) viser de absolutt heller ingen svakhetstegn, og jeg kunne laget en liste med kun Sonic Youth plater. De har en fartstid på omkring tredve år og er fortsatt vitale, etter ca. 17 album. Jeg blir i alle fall aldri lei.

My Bloody Valentine – Isn´t Anything (1988)
Støypopens opprinnelse, og ingen ved siden. Bandet sees på som grunnleggerne av den etter hvert noe irriterende merkelappen shoegaze. My Bloody Valentine er et nesten mytisk band, som igjen er i aktivitet. Bandet er ikke kjent for å være kjappe i studio, så noen ny plate er det ingen grunn til å vente på, men de spiller live.
Kevin Shields gav alle som hørte på det en ny innfallsvinkel til gitarlyd i musikk og i det hele tatt hvordan rock/pop kan produseres. Lagvis med gitarer og feedback gir noe som egentlig er poplåter en helt rå, annerledes og ny innpakning.
Hør på ”Feed Me With Your Kiss”, ”Soft As Snow” og ”No More Sorry”. Det er på denne plata Kevin Shields legger grunnlaget for å skape det som mange mener er et av tidenes alternative album “Loveless” (1991).
Ja, jeg lot være å velge ”Loveless”, med vilje! Den sier seg selv, er på alle lister og overskygger ofte de andre platene, og jeg synes faktisk ofte at dette er en finere plate.

Thurston Moore – Trees Outside The Academy (2007)
Brilliant soloplate fra sjefen selv, på kassegitar. Vår tids Lou Reed?!
På denne plata har han tatt med gode venner og sin egen faste trommis fra SY, Steve Shelley og laget et vakkert, men allikevel rått album. J Mascis fra Dinosaur Jr. tar seg av enkelte gitarsoloer og legger en velkjent sound på en ellers utrolig god produksjon.
Thurston Moore har etter min mening den kuleste og sløyeste vokalen som finnes, og når han i tillegg spiller gitar som han gjør på disse låtene, så blir det nesten for mye for en ivrig fan.
Mange gode låter, som for eksempel ”The Shape Is In A Trance”, ”Honest James”, ”Wonderful Witches” og “Frozen Gtr.”. En stor amerikansk utgivelse.
Mannen er overaktiv, og er nærmest kontinuerlig med på et eller annet prosjekt.

Neutral Milk Hotel – In The Aeroplane Over The Sea (1997)
En amerikansk klassiker og et av undergrunnens viktigste album.
Nok en plate som bør spilles i sin helhet, men ”Two Headed Boy” og ”King Of Carrot Flowers” er absolutt gode eksempler. Mangum skriver utrolig gode tekster og han formidler dem emosjonelt, ofte på grensen til det såre og ekstreme. Plata er også kjent for sin kreative instrumentering og sterke låter.
Har inspirert enormt mange artister i amerikansk alternativrock.
Det er veldig mange der ute som venter på at Jeff Mangum og ”Neutral Milk Hotel” skal gjenoppstå.

The Magnetic Fields – 69 Love Songs (2000)
Tyggegummipop og solskinn, ispedd bitterhet, ironi, trøstesløshet og tilsynelatende triste tekster.
Når denne traff meg, fikk jeg en helt ny glede av å høre popmusikk. Jeg tenker litt på følelsen folk som hørte Beach Boys eller en eller annen bubblegum-hit på 60-tallet må ha fått.
En trippel-utgivelse i våre tider er ambisiøst. Albumet handler om kjærlighet, som tittelen lover, rett og slett 69 sanger om kjærlighet, men tro ikke at det nødvendigvis ender lykkelig. Kjærlighet sett fra alle tenkelige, og for noen utenkelige, måter. Stephen Merritt er dominerende som alltid, han spiller en stor mengde av instrumentene, gjør produksjonen og skriver, men dette er en stor prestasjon av alle involverte. Dette er intelligent moderne gitarpop og låtskriving på høyt nivå.
Det sier seg selv at det ikke er enkelt å velge noen låter fra et så stort utvalg. Dette er en enormt variert, morsom, trist og underfundig plate, den er til tider også ekstremt dansbar. Høydepunktet i diskografien til et bra band og en dyktig kunstner som Stephen Merritt.

Pavement – Slanted & Enchanted (1992)
Pavement er nok et særegent band, og plata nok en klassiker i alternativhistorien. Fantastisk tilbakelent slacker-rock, med et utrolig morsomt band. Gitar og låtskrivergeniet Stephen Malkmus leverte med denne et av tidenes beste debutalbum. Pavement har, tross god omtale og presse, aldri vært noe annet enn et kultband. Malkmus´ tekster er helt unike, morsomme og underfundige. Jeg kan heller ikke komme på noen band som ligner, men mange vil nok nevne britiske The Fall som en mulig inspirasjonskilde. Uansett, jeg synes Pavement har et helt unikt uttrykk og det er synd at de er såpass undervurdert.
Sjekk ut ”Lorretta´s Scars”, ”Two States”, ”Summer Babe” og ”Trigger Cut”.
Bandet fortsatte å lage mange gode plater utover 90-tallet, mange ser nok kanskje plata ”Crooked Rain, Crooked Rain” som den beste. Stephen Malkmus er aktiv med sitt band, The Jicks og David Berman leder det flotte orkesteret Silver Jews. Bandets bassist Mark Ibold er fast medlem i Sonic Youth.

Velvet Underground – White Light/White Heat (1968)
Opprinnelsen. Det største bandet og bandet som har inspirert tusenvis av andre. Den første plata uten Andy Warhol og den siste med John Cale. Bandet hadde også skilt lag med den fantastisk karismatiske vokalisten Nico.
”White Light/White Heat” er det mest ekstreme albumet i Velvet Underground-katalogen, det er som skapt for å plage naboen. Det er fylt til randen av feedback og ellers skranglete lyd. Lou Reed har heller aldri vært kjent for å skrive lystige tekster, her er alle livets skyggesider med. Dette er soundtracket til det New York, som Lou Reed kjente så godt. Låta ”Sister Ray”, en sytten minutter lang, intens rockelåt er nok den beste, men den mer kjente ”I Heard Her Call My Name” er også å finne på denne plata. Bandet solgte aldri stort i sin tid, men har satt et avtrykk på rocken, og deres innflytelse høres kanskje tydeligere enn på lenge.

Sunn O))) – Domkirke (2007)
Litt skummelt, men for et mesterverk. Spilt inn live i Bergen Domkirke, det er kirken sin det.
De passer da også på å takke kantoren i nevnte kirke, som åpnet dørene i forbindelse med Borealis-festivalen.
Selve bandet Sunn O))) er egentlig bare Stephen O´Malley og Greg Anderson, men både på plate og live fremstår de mer som en sammensetning av mange artister. De har et tett samarbeid med Atilla Chisar (Mayhem) på vokal og vår egen lydmester Lasse Marhaug. Musikken kan beskrives som ambient doom/neoklassisk/drone og de er et magisk band på scenen. De er sjeldent synlige, da samtlige har kapper på seg, for det meste innhyllet i tykk røyk, og med en vegg av forsterkere bak seg. De spiller nemlig ekstremt høyt.
Det dreier seg om lange og ekstreme droner på gitarene og en ofte langsom, meditativ tilnærming til et tema. I dette tilfelle i en middelalderkirke, orgelet og bygningens historie.
Jeg vil si at alle plater av Sunn O))) er genuine og betydningsfulle.

The Pixies – Surfer Rosa/Come on Pilgrim (1988)
Pixies er nok et band som har hatt stor innflytelse på den alternative rocken.
Kim Deal og Frank Black på sitt beste. Bandet leker med forskjellige stilarter som punk og surf. Frank Black´s til tider frenetiske vokal, opp mot Kim Deal´s mykere stil, blandet med en unik gitarlyd og et stødig komp. Den underlige tematikken i teksten kan også få deg til å gruble.
Her kommer kanonlåtene på rekke og rad. ”Bone Machine”, ”Broken Face”, ”Gigantic”, ”Where Is My Mind?” og ”Cactus” er de mest fremtredende og disse låtene gir et god innblikk i The Pixies´ univers. The Pixies gav ut flere gode album før de ble oppløst og i etterkant har de også hatt rimelig gode solokarrierer.

Original Silence – The Second Original Silence (2007)
Frijazz/noise/impro. på sitt beste, med noen av sjangerens mest originale mestere. Dette er ikke for de mer sarte av oss. Tålmodighet og utholdenhet er stikkordene. Med rene ord, dette er ikke for alle! Det er trygt å si at denne plata utvider horisontene til de som hører på.
Jeg var selv på konsert med dette ”bandet” etter en lang Øya-dag, og fikk så ørene flagret, i alle fall trommehinnene (jeg lærte at jeg fra nå av skal bruke hørselvern på konserter)!
Bandet består av Thurston Moore (Sonic Youth), Mats Gustafsson (The Thing), Terrie Ex (The Ex), Massimo Pupillo (Zu) og Paal Nilsen-Love (med på mye).

Motorpsycho - Child Of The Future (2009)

2009-08-12T04:31:00.000-07:00

Dette låter som det skal, det er ingen store overraskelser, men hva gjør vel det når det oser av spilleglede. Motorpsycho feirer tjue år og gir ut en plate hvor de gjør det de kan best. Plata består av seks akkurat passe lange og fete rockelåter som er bandets varemerke. Låtene drives av kule riff, enormt fet bass og den nye trommisen har absolutt funnet sin plass.
Denne utgivelsen blir kun utgitt på vinyl, og er som vanlig fra Rune Grammofon, en lekker sak. Hvit vinyl, 180g og et flott cover av Kim Hiorthøy. Det at kun gis ut på vinyl begrunnes med at det er kun i det formatet at lyden kommer til sin rett. Etter at plata har gått noen runder, så kan nok det være riktig. Anbefaler å skru en del på volumet!

Label:

http://www.runegrammofon.com/

2009-08-08T14:33:00.000-07:00

Bare en liten påminnelse her: Jeg tror ikke jeg klarte å få frem hvilket fantastisk album Sonic Youth´s nye plate "The Eternal" er. En komplett og fullkommen SY plate, nok et symbol på deres enorme kontroll over sitt eget miljø, som de delvis selv har vært med på å skape.
På denne plata er det en hel rekke superfete låter....jeg likte for eksempel "Leacky Lifeboat" og "Walking Blue" i aften! Den kanskje feteste låta er av Lee Ranaldo og er "What We Know". Den låta er grunn god nok til å kjøpe plata. Det at de har koblet inn Mark Ibold som medlem, også på plate, gjør at det tradisjonelle SY lydbildet får en dypere lyd. Stort!

Magik Markers - Balf Quarry (Drag City 2009)

2009-07-29T01:15:00.000-07:00

Dersom du hører på denne plata bare en gang, så vil du høre Sonic Youth influenser over det hele, men da du gjør samtidig en feil. Magik Markers er Elisa Ambrogio og Pete Nolan, og de klarer fint å stå på egne ben.
”Balf Quarry” er den andre skikkelige plata fra Magik Markers, den forrige ”BOSS” ble sluppet på Ecstatic Peace i 2007. Fra å gi ut en stor mengde cd-r og kassetter med til dels ustrukturert støy, ble den delvis Lee Ranaldo produserte ”BOSS” starten på en modning for dette bandet. Produksjonen ble mer helhetlig og de enkelte elementene i deres musikk ble satt i en større sammenheng, hvor deres teft for gode låter fikk større oppmerksomhet. Med ”Balf Quarry” viser Magik Markers at de hele tiden blir bedre til nettopp det.
Den helhetlige oppbyggingen av plata er dels lik forgjengeren, men produksjonen er bedre. Vokalen til Elisa Ambrogio er tydligere og viktigere i lydbildet. Ambrogio er i mine øyne en av de beste kvinnelige vokalene i alternativuniverset i dag.
Her er fete og heftige punklåter, som ”Jerks” og ”The Lighter Side Of…Hippies” til flytende pianolåter som avslutningen ”Shells”. Låta ”Risperdale” kan minne om hiten fra forrige plate ”Taste”. Selvfølgelig har flere av låtene noe støy her og der.
Magik Markers er et band som tar stadig mer kontroll, men aldri kommer til å forsøke ikke miste den av og til. Utviklingen på ”Balf Quarry” lover godt for fremtiden. Som en kuriositet kan man jo sjekke ut hvor coverfotoet har sin opprinnelse.

Band:

http://www.themagikmarkers.com

Label:
http://www.dragcity.com

Coverfoto:
http://www.facteurcheval.com/homepage.html

Dinosaur Jr. - Farm (Jagjaguwar 2009)

2009-07-22T14:04:00.000-07:00

Dette albumet er rett og slett bare en fest, gode minner og pur rock! Kjøp!

Blank Dogs - Under And Under (In The Red 2009)

2009-07-22T13:54:00.000-07:00

La det være sagt med en gang, jeg liker artister som Blank Dogs, men denne samlingen av tjue nye låter fra dette prosjektet er muligens i overkant mye. Blank Dogs har en rekke utgivelser bak seg, de fleste er rimelig vanskelig å få tak på. For de nysgjerrige er dette derfor en fin plate å eie, for den har absolutt sine høydepunkter. Låter som "Setting Fire To Your House", "No Compass" og "Around The Room" er klassiske Blank Dogs låter. Folk fra Crystal Stilts og Vivian Girls bidrar på plata. "Setting Fire To Your House" er det også laget en relativt fet video til. Blank Dogs må finne flere og nye veier, for at jeg skal kjøpe mer fra den kanten i fremtiden.

Sonic Youth - The Eternal (Matador 2009)

2009-07-22T05:07:00.000-07:00

New York´s kuleste band, Sonic Youth, er tilbake, og det med et fantastisk album.
”The Eternal” er en oppvisning i deres eget univers og plata som helhet er kanskje noe fyldigere i lyden enn forgjengeren ”Rather Ripped”. Det kan forklares med at bassist Mark Ibold nå er med på plate og som et medlem av bandet, etter å ha vært turnebassist de siste årene. Plata er ikke nødvendigvis nyskapende, men et elegant og flott verk, som lett finner sin plass i bandets diskografi.

Her er korte rockelåter som ”Sacred Trickster” og den flotte ”Antenna” til flytende melodiske saker som ”Massage The History”. Her er de klassiske flotte gitarene og som vanlig det brilliante trommespillet til Steve Shelley. Kim Gordon og Thurston Moore deler jobben som vokalister og Lee Ranaldo leverer som vanlig sine låter, som den flotte ”What We Know”. Coveret, samt musikken er en hyllest til noen av bandets egne inspirasjonskilder og vinylen er dobbel 180g super-vinyl i en lekker gatefold. Jeg tror ikke dette bandet kan gjøre noe feil, selv om de av og til gjentar seg selv. Dersom en ønsker seg noe mer alternativt, så er det bare å grave litt i katalogen til hvert enkelt medlem i SY, som er nærmest endeløs. Dette er et modent, men lekent band, som etter tredve år fortsatt leverer glimrende plater. De stjeler fra seg selv, men finner fortsatt nye veier til utvikling. En bunnsolid utgivelse, flotte låter, elegante tekster, altså ren nytelse.

Band:
http://www.myspace.com/sonicyouth

Label:
http://www.matadorrecords.com/

Oneida - Rated O (Jagjaguwar/Brah 2009)

2009-07-22T04:02:00.000-07:00

I våre dager opplever vi at de store artistene sutrer og snakker om at de ikke lenger kan fortsette å lage plater. Det er til å bli kvalm av, kanskje særlig når en ser hva relativt smale band klarer å utrette. Det skal vel en god porsjon selvtillit til for å gi ut et trippel-album i disse tider? Brooklyn´s Oneida er et praktfullt eksempel på det, for nå er den andre utgivelsen i deres planlagte trilogi ute. Rated O, en trippel vinyl, med et flott cover som vi etter hvert har blitt vant med fra denne kanten. Denne gangen overrasker Oneida på enkelte av låtene, men andre igjen er mer velkjent for gamle lyttere. Oneida er et absolutt kompromissløst band, de arbeider i sitt eget univers og kjenner ingen grenser for sine eksperimentelle lyster. Åpningslåta ”Brownout In Lagos” er en heftig overraskelse, med en nærmest dancehall bassbeat. Mange av låtene er drevet av bandets velkjente rastløse trommer og til tider aggressive synther, men det finnes også fete riff og tett samspill. For tidligere fans er dette en stor gavepakke, for nye lyttere derimot, vil det nok være lurt å gi den noen runder før man avsier dommen. Jeg synes absolutt det er riktig med en trippel utgivelse og at denne plata er verdt tiden det tar å bli kjent med den. ”Rated O” er en stor sydende gryte av glimrende musikk og en boblende kreativitet, helt uten lokk! Det er svært få, om noen, band som driver seg selv til slike ytterkanter som Oneida gjør i dette ambisiøse prosjektet, som de kaller ”Thank Your Parents”. Hvorfor? Nei, det har jeg ingen ide om…
“We're PLAYING that music, but it can feel kind of uncomfortable (ha ha, we saw a review that compared it to Goldie!) when you don't exactly know what's what -- there's a reason we've got ORGANic and SYNTHetic shit going on on the stage, right? So envision the end of Preteen, that rippling, deep robot vibe that's just Kid playing, and a little organ drone, but how certain are you...and then Brownout drops, and you're deep in electro-land...except we're fucking PLAYING the music on Rated O, you know? Hell yeah we "use the studio as an instrument”, but it's not like we're looping or sampling -- we created that music. (Bobby Matador)

Band:
http://www.myspace.com/oneidarocks

Label:
http://www.jagjaguwar.com/

Sun Araw - Boat Trip (Woodsist 2008)

2009-07-22T02:53:00.000-07:00

Cameron Stallone fra Magic Lantern er Sun Araw, et prosjekt med en tydligere psykedeliaprofil skal man lete lenge etter. Dette er dypt, seigt, flytende og langsomt, med en sjamanaktig vokal, som tar deg med på en tur langt inn i regnskogen. Denne 12" med to låter er rimelig representativt for Sun Araws musikalske univers. Sun Araw er aktuell med en ny LP som bærer navnet "Heavy Deeds". Det er bare å legge seg i bunnen av båten og la seg drive med!

Gary War - New Raytheonport (SHDWPLY 2008)

2009-05-27T06:26:00.000-07:00

Det er primitive trommemaskiner, merkelige synther og en til tider veldig obskur vokal på ”New Raytheonport LP” fra enmannsprosjektet Gary War. Det finnes svært lite informasjon om denne karen også, på samme måte som Blank Dogs.
I den enorme mengden av artister med base i Brooklyn, sitter Gary War på den samme greinen som Blank Dogs, og gir ofte ut platene sine på de samme selskapene. De lager også musikk sammen under navnet Roman Soldiers. De er begge anonyme artister og plasseres ofte i bolken som kalles New Weird America og er vel egentlig en type psykedelia i ny DIY- innpakning. Gary War har spilt live, og har delt scene med Kurt Vile, Blank Dogs og Wavves.

Musikken er spilt inn på primitivt utstyr og det meste gjøres av en mann. Vokalen er selvfølgelig filtrert gjennom alskens ting og høres tidvis ut som om den kommer fra kjelleren eller under vann. Dette bidrar også til at enkelte ikke liker denne typen pop/punk-psykedelia fra soverommet. Dette er musikk du enten hater eller liker, men folk med et åpent sinn og riktig nysgjerrighet, kan av og til gjøre noen funn.

Gary War er mer åpen og sosial enn Blank Dogs. Med sitt lysere og mer flytende lydbilde. Gary War er også en dyktigere tyv, han tar elementer fra mange andre artister fra historien, men bruker dem på en mer sofistikert måte enn sine samtidige.

Artist:

http://www.myspace.com/garywargarywar

http://www.myspace.com/romansoldiers

Lotus Plaza - The Floodlight Collective (Kranky 2009)

2009-05-14T13:32:00.000-07:00

Gitaristen i Deerhunter, Lockett Pundt, har nå realisert sitt soloprosjekt som han kaller Lotus Plaza. Han spiller alt selv, med unntak av at Bradford Cox spiller trommer på et spor.
Pundt fikk for øvrig stor plass på Deerhunter´s siste ”Microcastle”, derfor er noe materialet på denne plata gjenkjennelig for fansen.
Sett under ett er nok låtene her noe rundere i kantene enn hos hovedbandet, og et gjennomgående mer flytende lydbilde. Pundt legger vokalen som et harmonibidrag i flere av låtene og jeg tror ikke han legger altfor stor vekt på tekstene.

En del av låtene er relativt enkle poplåter tett opp til enkelt kutt på ”Microcastle”, hør på ”Different Mirrors” og ”A Threaded Needle”, mens andre igjen er mer abstrakte i formen, selv om det gjennomgående brytes opp med overraskende partier med mengder av lyd, som for eksempel i tittelkuttet ”Floodlight Collective”. Jeg er ikke så glad i å sette ordet shoegaze på musikk lenger, men Pundt leverer førsteklasses atmosfærisk pop/rock innenfor denne sjangeren.
Dette er trolig den flotteste og vakreste samling låter jeg har handlet til nå i år!

http://deerhuntertheband.blogspot.com/
http://www.kranky.net/

Wooden Shjips - Dos (Holy Mountain 2009)

2009-05-13T13:33:00.000-07:00

Wooden Shjips er her med sitt andre album og er du tilhenger av hypnotisk rock, rytme som holder seg gjennom ti minutter lange låter, spilt av langhårede menn, så er dette bra for deg.
Bandet pløyer ikke så mye ny mark og egentlig ikke sin gamle heller, men det er i alle fall ekte. Bandet lever åpenbart etter filosofien om at mindre er mer.
De har enkelt og greit kalt plata for ”Dos”, bandet liker å holde det enkelt. Det er snakk om få låter, kun fem i tallet, men de er til gjengjeld rimelig lange. De har base i San Francisco, men det er tydelig at de har en god porsjon gener fra Tyskland (kraut), så vel som New York. Tekstene er underlig, kanskje til og med betydningsløse og vokalen inngår mer som et element i låtene.

Åpningslåten ”Motorbike” trollbinder deg og tar deg vuggende med videre på en reise i psykedelialand. Det er ikke til å skjule at låtene ofte ligner hverandre, enkeltlåter er ikke enkle å peke ut, men ”For So Long” er min foreløpige favoritt. Det er stødig og langsomt, kun avbrutt av enkelte gitarpartier underveis.
Dette er definitivt en god plate til sofabruk!

Band:
http://www.myspace.com/woodenshjips
Label:
http://www.holymountain.com/

Svarte Greiner - Kappe (Type 2009)

2009-05-13T00:25:00.000-07:00

Svarte Greiner er Erik Skodvin. Han er også kjent fra Miasmah og Deaf Center, begge prosjekter som har høstet stor anerkjennelse. ”Kappe” er Svarte Greiner´s andre album og kan sette i sjangre som doom/ambient/electronica/neoklassisk. Det har i nær sagt alle omtaler av denne plata blitt trukket frem hvor filmatisk dette er og at det ville passet som soundtrack til en heftig grøsser. Jeg velger heller å se på dette som musikk/performance på meget høyt nivå.

Låtene som blir presentert utvikler seg langsomt, sporene er lange og nærmest episke i formen. Det er en fantastisk klang i lydene og alle har en utrolig lydrikdom, som gjør at det filmatiske elementet blir så åpenbart, men hvor skummelt det er får hver enkelt lytter avgjøre selv. Åpningslåten ”Tunnel Of Love” er definitivt ingen kjærlighetslåt, heller en noe klaustrofobisk introduksjon til Svarte Greiner anno 2009. Skodvin skaper et univers av dissonans, feedback ved hjelp av bue på strengeinstrumenter og diverse teknologi.

Her finnes skjærende lyder og dempet støy, under ligger det en udefinerbar sort masse som drar deg langsomt inn i et mørkt landskap. Dette landskapet er både naturlig og post-industrielt og det vil nok gi best effekt om det ikke er helt lyst når du skal lytte på dette inspirerende verket.
Greinene er tykke, kraftige og svartere enn tidligere, det skal godt gjøre å slite seg fri fra dem.

Artist:
http://www.myspace.com/svartegreiner

Kurt Vile - Constant Hitmaker (Woodsist 2009)

2009-05-12T14:02:00.000-07:00

Denne plata er en samling av Vile´s tidligere arbeider, og ble gitt ut på cd i 2008. Nå er vinylutgaven her og det er en fin sak. Kurt Vile hører til i Philadelphia, er en singer/songwriter, men heller i retning psych lo-fi bedroom klassen. Fyren har delt scene med blant andre Magik Markers, Blues Control og Times New Viking. Teknologien hjelper til å gjøre dette til stort sett et enmannsprosjekt, ved hjelp av relativt enkel programmering lager Kurt Vile de vakreste perler.

Hør på ”Breathin’ Out”, ”Deep Sea” og den flotte ”Freeway”, alle er veldig gode eksempler på Vile´s gode meloditeft. Fyren har bena godt plantet i den alternative rockehistorien og et kult grep om knotteskruingen, og inspirasjonskilder kunne nevnes i fleng, men han smelter det sammen på en elegant måte.

Skal det være interessant å lytte til musikk som dette er det avhengig av en ting…god låtskriving, noe Kurt Vile mestrer til fulle.
Artist:
http://www.myspace.com/kurtvileofphilly
Label:
http://woodsist.com/

Nice Face - Exterminator (HoZac 2009)

2009-05-12T11:25:00.000-07:00

Nice Face blir ofte sammenlignet og nevnt sammen med Blank Dogs. Det skyldes at de ofte gir ut på samme label og at de er Brooklyn-baserte enmannsband. Den viktigste grunnen er nok at sjanger og lydbilde også er i det samme landskapet, men der Blank Dogs ofte er noe mer dyster og depressiv, er Nice Face mer i retning av punken. Singelen ”Exterminator” er absolutt lo-fi, rett frem ny punk, eller power-pop, om du vil. Låtene på denne 7" er også mer gitarbaserte enn tidligere utgivelser. Coveret taler vel for seg selv, men bør bli en sterk konkurrent i klassen ”sære cover” i 2009. Baksiden er mye verre!

Label:
http://www.myspace.com/horizontalaction

Band:
http://www.myspace.com/nicefacetheband

Young Widows...(Temporary Residence, 2009)

2009-04-27T09:00:00.000-07:00

Det for meg ukjente bandet Young Widows har fått med seg venner og skal gi ut fire split-singler, som sammen vil utgjøre et puslespill. Coverkunsten tar seg veldig godt ut og musikken er ikke dårlig den heller. På denne singelen er det den ikke ukjente Bonnie ´Prince` Billy som presenterer en ny låt på b-siden, låta heter "Poor Shelter". Låta faller vel inn i hans ellers gode katalog som en svært fin låt og skal bare være å finne på denne singelen.
Hovedbandet Young Widows presenterer "King Of The Back-Burners", en låt som i utgangspunktet er ganske fjernt fra hans univers, en litt skitten rockelåt, som gjør at jeg har lyst til å høre mer av dem.
http://temporaryresidence.com/
http://www.myspace.com/youngwidows

Original Silence...

2009-04-26T13:24:00.000-07:00

Jeg har ventet utrolig lenge på ”The Second Original Silence” i vinylutgave, men nå er den endelig i hus. Det må aller først understrekes at dette ikke er musikk for massene, de fleste såkalte normale folk du måtte finne på å spille dette for, vil tro at du er ravende gal. For de som er oppriktig interessert vil medlemmene i dette prosjektet derimot vekke mange gode minner. De som fikk oppleve dette live under fjorårets Øya, vil få gode minner, men også minner om en nær tinnitus-opplevelse etter deres konsert på Rockefeller.
Gruppa består av Thurston Moore, Mats Gustafsson, Jim O´Rourke, Terrie Ex, Massimo Pupillo og Paal Nilssen – Love, med andre ord et stjernelag av en annen verden.
Detter er lyd i frijazz/støy landskapet og du verden som det låter, alle titlene på denne utgivelsen er selvfølgelig spilt inn live, noe annet ville trolig vært umulig. Disse gutta er improvisasjonens mestere, noe de viser til fulle på denne utgivelsen.
Coveret er det Kim Hiorthøy som står for, som vanlig leverer han flott coverkunst. Plata gis ut på Smalltown Superjazz som dobbel vinyl og kun i 1000x.
http://www.smalltownsupersound.com/

The Age Of Nero...

2009-04-26T12:50:00.001-07:00

”Do not follow where the path may lead, go instead where there is no path and leave a trail.”

Det er ikke akkurat mange overraskelser på denne Satyricon utgivelsen, men den er allikevel utrolig fet. Satyricon har på sine siste skiver vendt seg mer og mer mot rockbasert lyd. Wongraven har selv uttalt at det er det han vil ha, men mer ekstremt, og det er det selvfølgelig når disse gutta produserer. Som vanlig er det Satyr selv som sitter i stolen, men han har fått noe hjelp av Joe Barresi denne gangen, og det virker. Blodfansen vil sikkert grine på nesa og mene at det blir kommersielt, men man kan ikke løpe rundt å tenke på kirkebrenning hele livet, for det betaler dårlig i lengden. For min del passer det utmerket at Satyricon tar på seg jobben med å få ekstrem-metal ut til folket. ”The Age Of Nero” er en seig, sexy og mørk dommedagsmaskin, og hele skiva hørt sammenhengende kan kanskje virke noe monoton, dette gjør at å høre låtene enkeltvis trolig gir en fetere opplevelse. Dersom du ikke passer på kan det være at hoftene begynner å bevege på seg, mens du har allsang(growl) med Satyr.
De låtene som først setter spor er følgende: ”Commando”, ”Black Crow On A Tombstone”, ”My Skin Is Cold” og ”The Wolfpack”. Det er også artig at siste låta ”Den Siste” er på norsk.
Satyricon leverer alltid og dette er en solid plate, som er preget av Satyr´s perfeksjonisme og de to hovedmedlemmenes utrolig samspill. Det er bare å glede seg til årets Øya-konsert!

Platebutikkenes dag!

2009-04-18T06:40:00.000-07:00

Her ute i provinsen er det ingen platebutikker, så for å feire dagen har jeg en platenes dag her hjemme i stede. Tenkte først på å skrive låt for låt, men så er det jo utrolig fett å spille hele plater også. Her er dagens meny på spilleren...så langt i dag:

Blank Dogs - The Fields

Deerhunter - Microcastle

The Hunches - Exit Dreams

Spiritualized - Songs In A & E

Darker My Love - 2

Blank Dogs - On Two Sides

Pavement - Crooked Rain, Crooked Rain

Sonic Youth - Daydream Nation

Sunn O))) - Dømkirke

Diskaholics Anonymous Trio - Weapons Of Ass Destruction

Dead Meadow - Old Growth

Oneida - Preteen Weaponry

Pause...Alt tyder på en fin kveld med platespilleren!

Tiger, en fin platebutikk på nett:

http://www.tigernet.no/

Nye ting fra Magik Markers...

2009-04-17T05:59:00.001-07:00

" Magik Markers er på gang med nytt materiale, denne gangen på Drag City og ikke Ecstatic Peace. Den nye skiva har fått navnet "Balf Quarry" og er like om hjørnet.
Det finnes smakebiter, låtene høres fete ut og kan lastes ned fra følgende blog: http://ravensingstheblues.blogspot.com/

Label: http://www.dragcity.com/

White Rock - Tarpit (2005)

2009-04-14T13:47:00.000-07:00

De som liker lyd i form av noise av og til bør høre denne, jeg har foreløpig bare hørt downloadversjonen, men venter på vinylen. Den gis ut i et antall på 1000x, men er jo uansett noe sær. Dette er absolutt noe av det beste jeg har hørt fra noisemetropolen New York City på veldig lenge. Bandet er, som labelen selv sier, en supergruppe bestående av Double Leopards og Mouthus. Her får du begge smeltet sammen og det låter utrolig bra.

"WHITE ROCK is a New York City supergroup collaboration between Troubleman artists DOUBLE LEOPARDS and MOUTHUS. Tarpit is a blend of both bands sounds-Mouthus punishing power and DLs drugged-out, psych noise. Two tracks of intensely textured sonic mire." - Troubleman Unlimited.

http://www.troublemanunlimited.com/
http://www.myspace.com/troublemanrecords

Darker My Love

2009-04-12T13:48:00.000-07:00

LA-bandet Darker My Love har med albumet ”2” (Dangerbird Records,2008) levert en absolutt godkjent andreskive. Det har vært en intern diskusjon om hvor bra den egentlig er,men jeg synes det er en fin skive som vokser etter noen gjennomspillinger. Dette bandet har ikke blitt skrevet om i de større mediene her til lands, noe som er synd, for det er et band som fortjener oppmerksomhet. Denne er noe lysere i humøret enn den selvtitulerte førsteskiva, men er allikevel ikke så lystig at den passer som soundtrack til en solskinnsdag. Produksjonen denne gangen er mer påkostet og skiva blir gitt ut på dobbel vinyl, med et fint cover, som garantert vil fange oppmerksomheten din i noen minutter. DML lager låter med god flyt og drivende rytmer, men det som skiller bandet fra mange andre er de flotte vokalharmoniene og ellers god vokal. Seige gitarer og underliggende droner er heller aldri langt unna i nær sagt alle låtene. Det er enkelte låter her som absolutt har hitpotensiale, som for eksempel ”Talking Words”, ”Blue Day” og min foreløpige favoritt ”Two Ways Out”. Disse låtene er rett og slett flotte fuzzpop-perler, pakket pent inn i til tider veldig god psykedelia. Tror denne kommer til å snurre mange runder ut i sommernettene.

http://www.myspace.com/darkermylove

http://darkermydudes.blogspot.com/

Classics #4 Spacemen 3 - For All The Fucked Up Children Of This World We Give You...

2009-04-06T13:59:00.000-07:00

Dette er Spacemen 3`s første innspilling, og det høres, men på denne skiva er det store klassikere som "Walkin` With Jesus", "Fixin` To die" og "Things´ll Never Be The Same" og året er 1984. Lyden er ikke optimal, men står godt til versjonene av nevnte låter. Anmeldelsen av en konsert på coveret vil garantert gi deg god lesning. Gary Boldi`s tekst taler for seg, han foreslår sjangeren "Fuzzgitar Neo-Blues" og jeg kan skrive under på den. Et band uten bassist! Hva faen...ikke spiller de "folk" heller? Det må virkelig ha vært en underlig konsert på baren i Rugby i 1984. "Are your dreams at night 3 sizes too big"?

http://www.myspace.com/spacemen3

Classics #3: Swans - White Light From The Mouth Of Infinity

2009-03-26T10:51:00.000-07:00

”White Light From The Mouth Of Infinty” (Young God, 1991) var den skiva som skulle gjøre slik at Michael Gira og hans noe dystopiske poesi skulle få innpass i min musikalske verden for alvor. Plata er full av dystre tekster med lite fremtidshåp og en god dose menneskelig håpløshet. Låtene er lange og mer synthbaserte enn på de tidlige utgivelsene, men det er fortsatt store gitarvegger og litt støy på en del av dem. Det er i grunnen en stor produksjon og det hele dreier seg rundt Gira`s stemme og gitar, samt Jarboe`s synther,
De fleste av låtene er som en skjønner noe tunge og dystre med en sterk fokus på gode tekster. Teksten omhandler temaer som døden, sex, Gud, skam, lyst og smerte, noe som sies å være inspirert av Gira`s fascinasjon for gale svovelpredikanter på tv i USA. Hør bare på ”Failure”, ”You Know Nothing” og ”Miracle Of Love”, som er fantastiske eksempler på universet Swans ferdes i, det ligger en viss fare for å bli litt tungsindig, men det har en kanskje godt av enkelte ganger. Den meget spesielle kunsten som fulgte Swans sin coverkunst på en rekke utgivelser, gir også grunn til ettertanke, på denne platen representert ved kaninen som er klar for duell, med en gulrot i labbene.
Jeg fikk se og høre Swans spre sine vinger et par ganger og disse konsertene ble brent godt inn i minnet, de var både fysisk(ekstremt høyt) og psykisk krevende, men fantastisk bra. Michael Gira og Jarboe fremsto som kompromissløse i sin kunst og de fortsetter å sette sitt preg på amerikansk musikk.
(http://www.swans.pair.com/

Classics #2: Sunburned Hand Of The Man - Wedlock...

2009-03-21T16:33:00.000-07:00

Det kan kanskje synes rart at en skive som bare er noen få år gammel kan kalles en klassiker.
I min musikalske verden er det absolutt mulig, en skive kan til og med bli en umiddelbar klassiker. Sunburned Hand Of The Man er et band som har gitt ut en tilsynelatende endeløs strøm av ep´s, cd-r og album. Det er et band det nærmest er umulig å få tak i alt av og bare det året ”Wedlock”(Eclipse,2005) kom ut har jeg kunnet telle hele fem utgivelser. SHOTM spiller i stor grad improvisert musikk, så mengden utgivelser kan nok kobles til det og en ivrig base tilhengere som gjerne kjøper. ”Wedlock” ble spilt inn under bryllupet til et av medlemmene i dette kollektivet, i Alaska! Dette er en flott innspilling på mange måter, og det høres ut som de har hatt det hyggelig rundt leirbålet og under bryllupet. Det opplyses om at musikken er spilt inn på to videokameraer. Låtene er improvisert underveis i bryllupet, noe som fører til at du som lytter får høre blant annet, forloverens tale og samtaler mellom de andre gjestene underveis på hele albumet. Sunburned er et band som gjerne inviterer deg og de tar deg alltid med på spennende musikalske reiser, selv om denne skiva ikke akkurat er noen nykommers guide til bandet. På denne skiva er det elementer av krautrock, jazz og utflippa improvisasjon. Snik deg inn på dette bryllupet og føl deg som en del av familien! Vinylen er en 2x12”, double-gatefold og 180g og er fortsatt tilgjengelig.
http://www.eclipse-records.com/

Organiser deg!

2009-03-19T08:02:00.000-07:00

Jeg får aldri bestemt meg for hvordan jeg vil at platesamlingen skal oppbevares. Disse alfabetiserte platene kan nok gi seriøst god orden i bunken, men vil det ta bort noe av gleden ved å rote rundt? Jeg liker rot, for jeg har jo uansett oversikt over hvilke skiver jeg eier, vel, i alle fall nesten. Dessuten kan det jo være at mens du leter intenst etter en spesiell skive plutselig finner en annen, som gjenoppdages.

Uansett, de ser fine ut og har stått på bestilling et utall ganger, og hver gang har jeg fjernet dem. En vakker dag finner de nok veien til postkassen...uansett, de er til salgs for i underkant av 40$ hos Insound.com.

Classics #1: Pavement - Slanted & Enchanted...

2009-03-18T09:56:00.000-07:00

Pavement har ofte blitt kalt et banebrytende band og det var så absolutt en unik samling musikere som sammen ga ut en rekke briljante album. Det er kanskje særlig ”Slanted & Enchanted”(1992) som utmerker seg og sees på som en av de viktigste utgivelsene fra det glade 90-tall. Albumet er proppet med komplekse låter, hooks og et supert samspill. Hver eneste gang jeg får lyst til å høre en av låtene, ender det alltid med at alle spilles, og gjerne flere ganger. Det er på mange måter et utrolig godt feel-good album og det har en helt unik slackerholdning, som ingen andre band har kunnet måle seg med.
Selv om Stephen Malkmus holder Pavement`s ånd i live og tidvis gjør det utrolig bra, hadde det kanskje vært fett med en gjenforening…eller, kanskje ikke?
Dette er en av mine absolutt beste skiver og en definitiv klassiker. Det kom nylig en reissue av denne, både i cd og vinylformat.

http://www.matadorrecords.com/

Asobi Seksu...

2009-03-07T07:51:00.000-08:00

På bandets tredje plate "Hush"(Polyvinyl 2009) virker det kanskje som om de fortsatt leter etter noe, eller vokser om du vil. Den er noe roligere og gitarene er dempet noe i forhold til den forrige "Citrus".

Yuki Chikudate og James Hanna har nok en gang laget en fin plate og viser igjen sin dyktighet i studio. I motsetning til andre japanske vokalister synger Yuki uten merkbar japansk påvirkning på engelsk, selv om det dukker opp noe japansk i tekstene.

"Hush" er en finfin alternativ pop/rock plate og Asobi Seksu har mange likheter med sine felles bysbarn i Blonde Redhead.

Det er en plate som egner seg å spille for de fleste og personlig tror jeg dette blir en plate for varme sommerdager. Litt mindre spennende en forgjengeren, men flott studioproduksjon og god meloditeft gjør at det helhetlig blir en god lytteopplevelse. Jeg kan ikke helt forstå hvorfor den flotte "Me & Mary" er gjemt nesten til slutt på skiva, da denne låta helt tydelig er den med det største hitpotensialet.

Bandets hjemmeside:

asobiseksu.com

Bandet på myspace:

www.myspace.com/asobiseksu

Dead Luke

2009-03-04T13:33:00.000-08:00

Jeg er ikke så bevandret i amerikansk geografi, men jeg mener at Madison,Wisconsin er rimelig langt unna NYC og litt ut i skauen. Det virker absolutt ikke slik når Dead Luke viser sine kunster. Hans musikk er ikke så enkel sjangermessig, men musikken bæres av elektronikk og gitar, elementer som han på sitt beste balanserer perfekt. Han høres definitivt ut til å tilhøre samme generasjon som Blank Dogs, begge er jo også enmannsprosjekter. Det er på "I Want You", på 7" Dead Luke`s produksjon og låtfølelse høres best og kan være en slags referanselåt for hans musikk.

Denne er kalt "Record One" og det finnes "Record Two", singelene blir gitt ut på den meget interessante labelen Sacred Bones. Labelen gir også ut Blank Dogs og Nice Face. Flott coverkunst og det er virkelig kult at selskaper gir ut denne slags 7", men opplagene er ikke direkte store og platene blir kjapt samleobjekter.

Dead Luke på myspace:

www.myspace.com/bornunderadick

http://www.sacredbonesrecords.com/

Har det på følelsen...!

2009-03-04T08:44:00.000-08:00

På dette som er bandets tredje skive og trolig den siste, viser The Hunches hvor garageskapet skal stå.
De skrur det meste på maks og slipper det hele løs, det er vilt og hemningsløst og det er fett. Spill denne seriøst høyt noen ganger, så kan du begynne å snakke om hvordan tinnitus egentlig føles. Her er det fuzz, fete riff og støy rørt sammen til en fin helhet.
Her er inspirasjonen fra garagerocken på 70-tallet, men det høres særlig tydelig at Iggy Pop har gått mange runder på platespilleren. De som fulgte tidlig SubPop utgivelser vil nok også nikke gjenkjennende til noe av sounden. Produksjonen er rå, brutal og fet på hele skiva og skiftene kommer tett.
Det sies at The Hunches gjennomfører ekstreme liveshow, noe den punkete stemningen som gjennomsyrer bandets låter bygger opp under. Dette er en fin festplate og burde gi mange timer med følelsen av å høre på noe ekte!
http://www.myspace.com/thehunches
http://www.thehunches.com/

Blå 15.05.09)))

2009-02-27T14:56:00.000-08:00

Det kommer garantert til å bli skummelt på Blå i Oslo 15.mai. Da står nemlig mørkemannen selv Stephen O`Malley, kjent fra Sunn O))) og en drøss med kollaborasjoner innen eksperimentell metal. Hans første solokonsert i Norge på tross av å ha gjestet landet flittig i mange år. Han deler scene denne kvelden med norske Altaar, et absolutt bra band i sjangeren ambient doom/noise, som helt sikkert blir en opplevelse i seg selv.

Hva og hvordan O`Malley gjør det er umulig å si, men tungt og seigt blir det uansett...

Stephen O`Malley hjemmeside:

http://www.ideologic.org/

Altaar på myspace:

http://www.myspace.com/altaarnorway om/altaarnorway

Dømkirke!

2009-02-14T01:20:00.000-08:00

Det er mørkt, jævlig mørkt. Man kan nærmest føle Svartedauden krype rundt på kirketrappa, der den bare venter på at du skal komme ut. Røykmaskinene fikk ikke lov å bli med inn i Bergen Domkirke, men kongene av dronemetall, Sunn O))) klarer uansett å hylle deg inn i en gråsone du ikke trodde var mulig.
Hvordan disse gutta i utgangspunktet fikk lov til å opptre i kirken er jo et mysterium i seg selv. Dersom du tenker på de andre gutta som var med på festen blir det ennå underligere.
Attila Csihar (Mayhem) på vokal, Steve Moore (han fra Earth) og vår egen Lasse Marhaug, bidrar til denne magiske seansen i kirken, som sto ferdig i 1301. Den store norske kongen Magnus Lagabøte ligger begravet under gulvet og han må ha fått sine etterlevninger kraftig rystet denne kvelden.
Bakgrunnen for konserten var å bringe noe av middelalderstemningen fra gregorianske munker tilbake.
Den monotone droningen bringer følelsen av pest, sult, frykt og terror nærmere vår tid og konserten må ha vært en fantastisk opplevelse. Det er vinylen også, men dette er ikke musikk i normal forstand, det er mer riktig å si at det her handler om å frembringe en følelse. Selve utgivelsen er en double-gatefold,180g og flotte bilder og er derfor klassisk Southern Lord. Stephen O`Malley er også en meget habil grafisk designer og trolig en ivrig platesamler.
http://www.southernlord.com/index2.php

Heads Ain`t Ready...

2009-02-09T10:00:00.000-08:00

De har gjort det før og gjør det igjen. Oneida gjør cover av The Grateful Dead.
De har valgt ut "Cream Puff War" og "Cold Rain & Snow" fra den enorme Grateful Dead katalogen.
Denne 7" er gitt ut i 600 eksemplarer (min er nummer 246) og det igjen er fordelt på 300 på blå splatter og tilsvarende på rød splatter.
Et flott og forsegjort cover, til og med innercover.
Låtene er også meget bra og noe høyere giret enn orginalene. Det er rufsete, kjapt og litt psykedelisk. Oneida består av dyktige musikere og gjennomfører dette med stil.
Singelen er utgitt av These Are Not Records, et selskap som er svært aktive på limiterte utgivelser i dette formatet.
Det ligger en viss fare i at man får lyst til å samle på 7" igjen, for dette er en smakfull liten sak. Selskapet drives av to typer som kaller seg selv nerder, så dette er seriøs indie og de gir kun ut vinyl.

Gratulerer til Alfred, som har fått denne i gave...!

http://thesearenotrecords.com/

New York = India

2009-01-31T14:18:00.000-08:00

På sin andre ordinære utgivelse "Mirror Eye", gir Psychic Ills deg en fet rundtur i den mer transcendentale delen av det å være menneske. Dette er musikk som ikke akkurat vil ta festen til uante høyder, men du verden som det låter!
I den grad man kan snakke om låter her, er det vel egentlig bare "Fingernail Tea" som utpeker seg. De resterende er mer eller mindre improviserte sekvenser som er svært meditative og uten vokal. Dette er kort sagt en psykedelisk Ole Lukkøye av en plate. To av låtene utgjør omkring tjue minutter av platen, som er vel tre kvarter lang. Den åpner med "Mantis", en ti minutter lang raga, med gitarer som lyder som sitar og en sterk eim av India. Dersom du har vært hekta på ambiente og meditative saker før liker du dette også. Plata vil nok gjøre størst suksess når den inntas horisontalt i sofaen, og du kommer garantert til å ta med lydene inn i drømmene!

Psychic Ills på Myspace:
http://www.myspace.com/psychicills

Blank Dogs...?

2009-01-30T15:39:00.000-08:00

Blank Dogs er et band, eller egentlig et enmannsband fra New York.

Denne karen har pøset ut CD-R og diverse vinyl en god stund, men med denne siste skiva bør dette nå et større publikum.

Etter hans brilliante "On Two Sides" var det jo grunn til å følge med videre.

Albumet "The Fields" er mer en EP, den har seks spor. De to åpningslåtene drar deg med, og snart dukker et delvis kjent univers opp, dette har du hørt før. Det er ikke noe poeng å nevne inspirasjonkildene her...men, denne plata er mye mer enn det. Det kan høres ut som om veldig mange obskure sjangre har kokt sammen, for så å legge på noen gitarer og linjer som gir oss gode minner, og skapt en meget bra plate. Her er elementer fra det meste og det er en fet produksjon. Blank Dogs er et band som garantert vil bli oversett av det meste av norsk presse, med hederlige unntak som furoreiharare.com og groove.no, men det kunne kanskje vært en mulig Øya-artist også?

Spill låtene "Before The Hours" og "The Other Way" og drøm deg litt bort til gamle tider, men få med deg det nye underveis!

Blank Dogs Myspace:

http://www.myspace.com/blankdogtime

Venter på...

2009-01-29T23:36:00.000-08:00

Noe flott, håper jeg!

Nok en pakke er på vei fra lydpusher nummer en.

Nye ting fra blant annet Psychic Ills og Stephen O`Malley.

Det blir trolig utrolig fett å høre Oneida gjøre cover av Grateful Dead, på en blå splatter 7"..."Heads Ain`t Ready", som blir gitt ut i et ekstremt lavt antall!

Når jeg venter på nye skiver, blir det alltid tid til å høre på de gamle. Det er da en gjerne oppdager noe på nytt.

Denne gangen er det Deerhoof`s siste "Offend Maggie".

Det er en utrolig velspilt skive med et gjenkjennelig Deerhoof sound, men kanskje litt lettere tilgjengelig enn forgjengeren.

http://www.myspace.com/deerhoof

Waiting for...?

2009-01-29T23:35:00.000-08:00

Something good, I hope...
Waiting for yet another package from my number one sound dealer, Insound.
This time around new things from MV/EE, Psychic Ills, Blank Dogs and Stephen O`Malley (the guy from Sunn O)))...)!
I can not resist Mountain Goats either, so they are in there too.
I finally got hold of the Oneida 7" "Heads ain`t ready" blue vinyl!

I feel there will always be a way forward in music, at least every time I listen to a Sunburned Hand Of The Man record, old as well as new stuff. The one on it`s way is called "Wedlock" 2xLP...sounds nice?

Read more later...