De ti beste platene

Her er listen jeg skrev for TA:
Sonic Youth – Daydream Nation (1988)
Den definitive alternativplata, og må derfor med.
New York´s, og kanskje verdens kuleste band, mitt absolutte favorittband.
”Daydream Nation” blir også ansett for å være en av de viktigste utgivelsene i amerikansk rock. Plata ble derfor tatt opp i Library Of Congress for et par år tilbake.
Hørte dette første gang hos en kamerat, den gangen uten å vite hva det var. Det var fantastisk, dette bandet gjorde ting som var helt nytt. Jeg må anbefale å høre plata i sin helhet, selv om det finnes enkelte kutt som utmerker seg, og dette er Sonic Youth i hele sin fulle form, slik dette bandet utviklet seg videre. Plata er deres syvende album og er et resultat av bandets utvikling fra et eksperimentelt punkband til et mer tydelig alternativt rockeband. Den tendensen startet på de to forgående platene ”EVOL” og ”Sister”.
Låten ”Hyperstation”, ”Teenage Riot”, ”Silver Rocket” og ”Hey Joni” er nærmest ikoniske låter i bandets kanon.
På sin siste utgivelse ”The Eternal”(2009) viser de absolutt heller ingen svakhetstegn, og jeg kunne laget en liste med kun Sonic Youth plater. De har en fartstid på omkring tredve år og er fortsatt vitale, etter ca. 17 album. Jeg blir i alle fall aldri lei.

My Bloody Valentine – Isn´t Anything (1988)
Støypopens opprinnelse, og ingen ved siden. Bandet sees på som grunnleggerne av den etter hvert noe irriterende merkelappen shoegaze. My Bloody Valentine er et nesten mytisk band, som igjen er i aktivitet. Bandet er ikke kjent for å være kjappe i studio, så noen ny plate er det ingen grunn til å vente på, men de spiller live.
Kevin Shields gav alle som hørte på det en ny innfallsvinkel til gitarlyd i musikk og i det hele tatt hvordan rock/pop kan produseres. Lagvis med gitarer og feedback gir noe som egentlig er poplåter en helt rå, annerledes og ny innpakning.
Hør på ”Feed Me With Your Kiss”, ”Soft As Snow” og ”No More Sorry”. Det er på denne plata Kevin Shields legger grunnlaget for å skape det som mange mener er et av tidenes alternative album “Loveless” (1991).
Ja, jeg lot være å velge ”Loveless”, med vilje! Den sier seg selv, er på alle lister og overskygger ofte de andre platene, og jeg synes faktisk ofte at dette er en finere plate.

Thurston Moore – Trees Outside The Academy (2007)
Brilliant soloplate fra sjefen selv, på kassegitar. Vår tids Lou Reed?!
På denne plata har han tatt med gode venner og sin egen faste trommis fra SY, Steve Shelley og laget et vakkert, men allikevel rått album. J Mascis fra Dinosaur Jr. tar seg av enkelte gitarsoloer og legger en velkjent sound på en ellers utrolig god produksjon.
Thurston Moore har etter min mening den kuleste og sløyeste vokalen som finnes, og når han i tillegg spiller gitar som han gjør på disse låtene, så blir det nesten for mye for en ivrig fan.
Mange gode låter, som for eksempel ”The Shape Is In A Trance”, ”Honest James”, ”Wonderful Witches” og “Frozen Gtr.”. En stor amerikansk utgivelse.
Mannen er overaktiv, og er nærmest kontinuerlig med på et eller annet prosjekt.

Neutral Milk Hotel – In The Aeroplane Over The Sea (1997)
En amerikansk klassiker og et av undergrunnens viktigste album.
Nok en plate som bør spilles i sin helhet, men ”Two Headed Boy” og ”King Of Carrot Flowers” er absolutt gode eksempler. Mangum skriver utrolig gode tekster og han formidler dem emosjonelt, ofte på grensen til det såre og ekstreme. Plata er også kjent for sin kreative instrumentering og sterke låter.
Har inspirert enormt mange artister i amerikansk alternativrock.
Det er veldig mange der ute som venter på at Jeff Mangum og ”Neutral Milk Hotel” skal gjenoppstå.

The Magnetic Fields – 69 Love Songs (2000)
Tyggegummipop og solskinn, ispedd bitterhet, ironi, trøstesløshet og tilsynelatende triste tekster.
Når denne traff meg, fikk jeg en helt ny glede av å høre popmusikk. Jeg tenker litt på følelsen folk som hørte Beach Boys eller en eller annen bubblegum-hit på 60-tallet må ha fått.
En trippel-utgivelse i våre tider er ambisiøst. Albumet handler om kjærlighet, som tittelen lover, rett og slett 69 sanger om kjærlighet, men tro ikke at det nødvendigvis ender lykkelig. Kjærlighet sett fra alle tenkelige, og for noen utenkelige, måter. Stephen Merritt er dominerende som alltid, han spiller en stor mengde av instrumentene, gjør produksjonen og skriver, men dette er en stor prestasjon av alle involverte. Dette er intelligent moderne gitarpop og låtskriving på høyt nivå.
Det sier seg selv at det ikke er enkelt å velge noen låter fra et så stort utvalg. Dette er en enormt variert, morsom, trist og underfundig plate, den er til tider også ekstremt dansbar. Høydepunktet i diskografien til et bra band og en dyktig kunstner som Stephen Merritt.

Pavement – Slanted & Enchanted (1992)
Pavement er nok et særegent band, og plata nok en klassiker i alternativhistorien. Fantastisk tilbakelent slacker-rock, med et utrolig morsomt band. Gitar og låtskrivergeniet Stephen Malkmus leverte med denne et av tidenes beste debutalbum. Pavement har, tross god omtale og presse, aldri vært noe annet enn et kultband. Malkmus´ tekster er helt unike, morsomme og underfundige. Jeg kan heller ikke komme på noen band som ligner, men mange vil nok nevne britiske The Fall som en mulig inspirasjonskilde. Uansett, jeg synes Pavement har et helt unikt uttrykk og det er synd at de er såpass undervurdert.
Sjekk ut ”Lorretta´s Scars”, ”Two States”, ”Summer Babe” og ”Trigger Cut”.
Bandet fortsatte å lage mange gode plater utover 90-tallet, mange ser nok kanskje plata ”Crooked Rain, Crooked Rain” som den beste. Stephen Malkmus er aktiv med sitt band, The Jicks og David Berman leder det flotte orkesteret Silver Jews. Bandets bassist Mark Ibold er fast medlem i Sonic Youth.

Velvet Underground – White Light/White Heat (1968)
Opprinnelsen. Det største bandet og bandet som har inspirert tusenvis av andre. Den første plata uten Andy Warhol og den siste med John Cale. Bandet hadde også skilt lag med den fantastisk karismatiske vokalisten Nico.
”White Light/White Heat” er det mest ekstreme albumet i Velvet Underground-katalogen, det er som skapt for å plage naboen. Det er fylt til randen av feedback og ellers skranglete lyd. Lou Reed har heller aldri vært kjent for å skrive lystige tekster, her er alle livets skyggesider med. Dette er soundtracket til det New York, som Lou Reed kjente så godt. Låta ”Sister Ray”, en sytten minutter lang, intens rockelåt er nok den beste, men den mer kjente ”I Heard Her Call My Name” er også å finne på denne plata. Bandet solgte aldri stort i sin tid, men har satt et avtrykk på rocken, og deres innflytelse høres kanskje tydeligere enn på lenge.

Sunn O))) – Domkirke (2007)
Litt skummelt, men for et mesterverk. Spilt inn live i Bergen Domkirke, det er kirken sin det.
De passer da også på å takke kantoren i nevnte kirke, som åpnet dørene i forbindelse med Borealis-festivalen.
Selve bandet Sunn O))) er egentlig bare Stephen O´Malley og Greg Anderson, men både på plate og live fremstår de mer som en sammensetning av mange artister. De har et tett samarbeid med Atilla Chisar (Mayhem) på vokal og vår egen lydmester Lasse Marhaug. Musikken kan beskrives som ambient doom/neoklassisk/drone og de er et magisk band på scenen. De er sjeldent synlige, da samtlige har kapper på seg, for det meste innhyllet i tykk røyk, og med en vegg av forsterkere bak seg. De spiller nemlig ekstremt høyt.
Det dreier seg om lange og ekstreme droner på gitarene og en ofte langsom, meditativ tilnærming til et tema. I dette tilfelle i en middelalderkirke, orgelet og bygningens historie.
Jeg vil si at alle plater av Sunn O))) er genuine og betydningsfulle.

The Pixies – Surfer Rosa/Come on Pilgrim (1988)
Pixies er nok et band som har hatt stor innflytelse på den alternative rocken.
Kim Deal og Frank Black på sitt beste. Bandet leker med forskjellige stilarter som punk og surf. Frank Black´s til tider frenetiske vokal, opp mot Kim Deal´s mykere stil, blandet med en unik gitarlyd og et stødig komp. Den underlige tematikken i teksten kan også få deg til å gruble.
Her kommer kanonlåtene på rekke og rad. ”Bone Machine”, ”Broken Face”, ”Gigantic”, ”Where Is My Mind?” og ”Cactus” er de mest fremtredende og disse låtene gir et god innblikk i The Pixies´ univers. The Pixies gav ut flere gode album før de ble oppløst og i etterkant har de også hatt rimelig gode solokarrierer.

Original Silence – The Second Original Silence (2007)
Frijazz/noise/impro. på sitt beste, med noen av sjangerens mest originale mestere. Dette er ikke for de mer sarte av oss. Tålmodighet og utholdenhet er stikkordene. Med rene ord, dette er ikke for alle! Det er trygt å si at denne plata utvider horisontene til de som hører på.
Jeg var selv på konsert med dette ”bandet” etter en lang Øya-dag, og fikk så ørene flagret, i alle fall trommehinnene (jeg lærte at jeg fra nå av skal bruke hørselvern på konserter)!
Bandet består av Thurston Moore (Sonic Youth), Mats Gustafsson (The Thing), Terrie Ex (The Ex), Massimo Pupillo (Zu) og Paal Nilsen-Love (med på mye).

Motorpsycho - Child Of The Future (2009)

Dette låter som det skal, det er ingen store overraskelser, men hva gjør vel det når det oser av spilleglede. Motorpsycho feirer tjue år og gir ut en plate hvor de gjør det de kan best. Plata består av seks akkurat passe lange og fete rockelåter som er bandets varemerke. Låtene drives av kule riff, enormt fet bass og den nye trommisen har absolutt funnet sin plass.
Denne utgivelsen blir kun utgitt på vinyl, og er som vanlig fra Rune Grammofon, en lekker sak. Hvit vinyl, 180g og et flott cover av Kim Hiorthøy. Det at kun gis ut på vinyl begrunnes med at det er kun i det formatet at lyden kommer til sin rett. Etter at plata har gått noen runder, så kan nok det være riktig. Anbefaler å skru en del på volumet!

Label:

http://www.runegrammofon.com/

Bare en liten påminnelse her: Jeg tror ikke jeg klarte å få frem hvilket fantastisk album Sonic Youth´s nye plate "The Eternal" er. En komplett og fullkommen SY plate, nok et symbol på deres enorme kontroll over sitt eget miljø, som de delvis selv har vært med på å skape.
På denne plata er det en hel rekke superfete låter....jeg likte for eksempel "Leacky Lifeboat" og "Walking Blue" i aften! Den kanskje feteste låta er av Lee Ranaldo og er "What We Know". Den låta er grunn god nok til å kjøpe plata. Det at de har koblet inn Mark Ibold som medlem, også på plate, gjør at det tradisjonelle SY lydbildet får en dypere lyd. Stort!