Artig sak fra ATP...

Dette er ikke fra et møte i en pinsemenighet, men fra My Bloody Valentine´s konsert på årets ATP. Dette viser vel at musikk også kan være religion. Lyden er ikke bra, men det er heller ikke poenget her. Spill gjerne/helst av uten lyd! Takk til Sten Enok for god observasjon og filming...

The Snake Decides - The Snake Decides (2009)

"We play for the informed listener. We dont´t play to the person who´s tumbled in for the first time. We´re not looking to make it easy" (Evan Parker)

The Snake Decides har sitt navn fra en skive av Evan Parker. Prosjektet består av André Kassen og Jørn Erik Ahlsen, på henholdsvis sax og gitar, disse to har spilt sammen siden 2000. På denne lekre 7” har de fått med seg Jan Bang og Erik Honoré, som tar seg av sampling og programmering. Dette er utforskning av lyder og sfærer, jeg liker slike landskap og det eneste jeg kunne ønsket meg er at det skulle vart mye lenger!

Resultatet har blitt to flotte komposisjoner i det mer eksperimentelle hjørnet av jazzen.

Dette er absolutt et prosjekt det vil være fett å se live. I tillegg til det fysiske formatet, kan dette også kjøpes på iTunes.

Band:

http://www.myspace.com/thesnakedecides

ATP Nighmare Before Christmas 2009

ATP´s Nightmare Before Christmas 2009 er historie, men for en opplevelse, og ikke minst for et sted å arrangere en festival. Her er det spillehaller, bowling, badeland, countrybarer og vegg-til-vegg tepper, pluss mye mer av alt som er harry. Jeg fikk veldig mange bilder i hodet av hvordan dette stedet ser ut i den engelske fellesferien, et stikkord er Mike Leigh og hans filmer. Det var også rimelig absurd å stå i kø for en vannsklie sammen med en gjeng alternativhoder, men det var veldig gøy. Butlin´s er et feriested i den absolutte lavbudsjettsklassen, men det er jo ikke det viktige her. Det er en helt spesiell følelse å spise en fettdryppende engelsk frokost, akkompagnert av mine gode venner og en Guinness eller flere, sånn omkring nitiden om morgenen.

Det er musikk det handler om og med en line-up som dette, ble en gammel rocker litt sliten av og til. Spillelisten var helt hinsides mine drømmer og jeg hadde noen diskusjoner med meg selv underveis. Kuratorene My Bloody Valentine hadde samlet en hel haug av mine favoritter og jeg skal gjøre et forsøk på å oppsummere noen av konsertene. Fra en festival med omkring 40 band på plakaten er det ikke mulig for meg å skrive om det hele. Jeg unnlater å skrive mer om My Bloody Valentine, enn at de selvfølgelig var absolutt massive og meget overbevisende. Jeg synes, når det er sagt, at Kevin Shields og gjengen snart bør vise at de fortsatt kan lage musikk og leverer nytt materiale. Mine topp tre konserter ble levert av Serena Maneesh, Spectrum og A Place To Bury Strangers, ingen av disse bandene er særlig utadvendte, men for noen konserter de leverte. Disse tre konsertene var verdt turen alene.

Serena Maneesh med Emil Nikolaisen i spissen, leverte et sett som burde få de fleste til å heve brynene. Det er rett og slett et komplett band. De spilte en hovedvekt av nye saker og det er bare å glede seg til neste skive. Frontfigurene er tydelig bevisst på sin stil, men fremstår som et sultent band, som er opptatt av å gi mye til sitt publikum. Det flott med denne typen musikere, de som er ydmyke ovenfor og betrakter seg selv på linje med sine tilhengere. Totalt sett en perfekt konsert fra et sammensatt og kunstnerisk band. En norsk stolthet!

APTBS er et utrolig fett liveband, og lydbildet er ekstremt tett og intenst. Bandet er i mine øyne det mest nyskapende i sin sjanger. Også på denne konserten var lyden meget bra, og til tross for bandets innadvendte og mørke sceneshow, skinner låtene i gjennom det hele. Det er helt klart best å høre disse gutta live, da det ikke finnes et eneste stereoanlegg som kan yte dette bandet rettferdighet. De spilte låter både fra forrige skive og nye ting fra deres egentlige debutalbum ”Exploding Head”. Det toppet seg definitivt mot slutten, da to fra Serena Maneesh inntok scenen, og sammen viste de oss fremtiden.

Spectrum er rett og slett unikt. Pete Kember aka. Sonic Boom lever og jobber i sitt helt egne univers, og leverte en konsert utenom det vanlige. Som låtskriver er han kompromissløs og visjonær, og han pleier sine gamle låter like mye som han gjør med sine nye saker. Spacemen 3 er et av mine hellige band, et band jeg aldri har fått se live tidligere, og siden Sonic Boom for meg er Spacemen 3, så var dette en enorm opplevelse av de sjeldne. Jeg fikk til og med signert en EP av mannen.

Sonic Youth vil for alltid være mitt favorittband, de begynner å dra på årene, men er like kule og energiske som alltid. Dette settet sto likevel for meg som en ”studiokonsert”, og bandet hadde fokus på låter fra den siste skiva og krydret det hele med utvalgte klassikere. Det høres helt klart fjernt ut at jeg sier det, men for meg ble altså konserten noe ”kjedelig”. Men for all del, det vipper dem ikke fra tronen uansett.

Gutta fra Mercury Rev går tilbake i historien og spiller for tiden sitt store verk The Paralyzed Mind of the Archangel Void, under navnet Harmony Rockets. Konserten besto av en gjennomspilling av hele denne ”låta”. En fantastisk konsert, noe de som så dem i Oslo uka før sikkert kan bekrefte. Dette prosjektet har den nerven og kreativiteten som hovedbandet en gang i tiden hadde. Jeg håper virkelig at de fortsetter i denne retningen, etter en rekke ganske så kjedelige skiver bak seg.

J Mascis & The Fog var også en kul opplevelse. De som kjenner Mascis vet som regel godt hva de har i vente. For de som ikke vet det, er det et rockeøs og gitarspill fra en annen planet. Det kan fort bli litt mye i lengden, men det er jo så utrolig tøft. Når Mascis spiller med The Fog, er det uansett noe mer variert enn det han gjør med Dinosaur Jr.

Andre ting som bør nevnes og anbefales å se live ved første anledning er Sun Ra Arkastra, Yo La Tengo, No Age, School Of Seven Bells og Bright Black Morninglight, som alle gjorde flotte konserter.

Årets beste skiver 2009

1. A Place To Bury Strangers – Exploding Head (Mute)


2. Sonic Youth – The Eternal (Matador)


3. Fire! – You Liked Me Five Minutes Ago (Rune Grammofon)


4. The XX – XX (Young Turks)


5. Sunn O))) – Monoliths & Dimensions (Southern Lord)


6. Health – Get Color (Lovepump United)


7. Dinosaur Jr. – Farm (Matador)


8. Oneida – Rated O (Jagjaguwar)


9. Svarte Greiner – Kappe (Type)
   
10. Spectrum – War Sucks EP (Mind Expansion)
11. Fever Ray - Fever Ray
12. Yo La Tengo - Popular Songs

ATP - Nightmare Before Christmas 2009

Da er det endelig dags for den beste festivalen noensinne. ATP´s Nightmare Before Christmas i Minehead, England. Det kjente dansebandet My Bloody Valentine er kuratorer for tidenes line-up, og jeg skal oppleve det!

Det blir trolig liten tid til oppdateringer underveis, men jeg lover at det kommer fyldig omtale i neste uke.

Hei så lenge...

RATATAT - Electrogøy for rockere...

På en lyttekveld for en stund tilbake ble jeg introdusert for dette bandet, som i løpet av kvelden fikk to aldrende og ellers rimelig tilbakelente rockere til å reise seg opp og danse!

Ratatat er et hipster-band fra New York og består av to svært dyktige musikere. Gutta heter Mike Stroud og Evan Mast, på henholdsvis gitar og elektronikk. Det er et rent instrumentalt band, men de lager allikevel låter som fanger din oppmerksomhet. Det er rock, electro, funk, soul og hele sulamitten bakt inn i en stor deilig pai. Det låter både friskt og litt nostalgisk, nettopp fordi de leker med så mange sjangerelementer. En instrumental electroduo er avhengig av ekstremt god programmering for at det skal være spennende, noe Ratatat absolutt har i Evan Mast.

De har tre skiver på samvittigheten, men er underlig nok ikke oppdaget av den store hop ennå.

Jeg synes derfor at det er på sin plass med en rask gjennomgang av dette bandet.

Førsteskiva heter enkelt nok bare ”Ratatat” og kan kanskje kalles dance-punk. Skive nummer to er i følge mine ører den beste. Den superelegante, kanskje litt melankolske ”Classics”, her sjekker du ut for eksempel disse låtene "Lex", "Tropicana", og ikke minst "Wildcat". På sin foreløpig siste utgivelse ”LP3” vender de seg i en mer organisk retning, det vil si mer ekte trommer og bruk av diverse analoge synther. Et smart trekk, som gjør at fans finner nye spennende ting ved bandet. Dette er musikk med en sjarmerende partyfaktor og lyder kommer og går underveis. Absolutt et band som har skapt sitt eget univers og et eget sound.

http://www.ratatatmusic.com

http://www.beggars.com

http://www.myspace.com/ratatatmusic

Atlas Sound - Logos (Kranky 2009)

Bradford Cox, frontmannen i Deerhunter, er ute med et nytt album med sitt sideprosjekt Atlas Sound. Skiva har fått navnet ”Logos” og følger godt opp forgjengeren. Det kan virke som at Atlas Sound har en lignende utvikling som hovedbandet, det vil si at begge går mot å bli litt mer tilgjengelige, uten at det går utover kvaliteten på musikken. Dette er en gladere utgivelse enn ”Let The Blind…” og Cox sier også selv at den er mer utadvendt og åpen.

Bradford Cox er visstnok en seriøs musikknerd selv. Han har vært på turne med flere av sine egne idoler det siste året og denne gangen henter han da også et og annet fra mange av sine samtidige. Flere av gjesteartistene på skiva tilhører også hans egne favorittband. Låtene fylles med fuzza gitarer, samplinger og elektroniske saker og mange av dem har det noe drømmende aspektet Cox har blitt kjent for. Låtene bygges opp og tas ned og hele produksjonen er flott og gjennomarbeidet. Cox viser hvilken utrolig god låtskriver han er og hans låter har en meget fin popnerve, som bidrar til den litt ambiente følelsen på mange av låtene. Til tross for den høye musikalske kvaliteten på både Atlas Sound og Deerhunter, får de relativt lite omtale.

Sjekk ut for eksempel ”Walkabout”, ”An Orchid” og ”Quick Canal”.

Band:

http://www.myspace.com/atlassound

Label:

http://www.kranky.net

Earth - The Bees Made Honey In The Lions Skull (Southern Lord 2008)

Dette er ikke et helt nytt album, men det gjør det ikke noe dårligere av den grunn. Jeg har dessuten akkurat fått mitt vinyleksemplar, en såkalt bibelutgave. Den har et tykt svart cover med gullskrift og innenfor dette er det flotte coveret med kunst av Arik Roper. Albumet er altså nok et flott produkt fra Southern Lord.

Det er oppløftende og stort, men også mørkt. Dette er flott orkestrert musikk på alle måter. Dylan Carlson´s gitar er ren og veldig lite er gjort med lyden, som er varm og fyldig. På dette flotte albumet bugner det av flott spill fra alle de involverte medlemmene, i tillegg har de også gitt rom til legenden Bill Frisell på noen av sporene. De som var fans av Carlsons eksperimenterende droning i gamle dager vil fortsatt få sitt, men det fungerer på en annen måte denne gangen. Det er det dvelende og flytende, nesten sakrale, ved disse låtene som gjør det så flott. Mange mener at det er først nå, Dylan Carlson, Adrienne Davies,Steve Moore, Don McGreevy, som er de fire originale medlemmene av Earth, virkelig har begynt å skape store saker. Noe for den mørke tiden!

Band:

http://www.myspace.com/earthofficial

Kurt Vile - Childish Prodigy (Matador 2009)

”Philly´s Constant Hitmaker”, Kurt Vile, er tilbake med et album på en stor label, nemlig den anerkjente Matador. Fordelen med det er at flere muligens oppdager Kurt Vile.

Denne gangen har han med seg folk fra Violators, samt en del andre fra psych-miljøet og det får konsekvenser for lydbildet.

Han har bevart mye av lo-fi estetikken, som han har blitt kjent for på sine tidligere utgivelser.

Denne gangen låter det mer fyldig og elementer fra mer tradisjonell rock er tydeligere. Vile har fortsatt bevart alle sine særtrekk og låtene strømmer på i kjent freak-folk, primitiv rock og hjemmeprodusert stil.

Det er kanskje ikke like sjarmerende denne gangen, men det er likevel tøft og flott.

Mange som har skrevet om denne skiva sammenligner det med det primitive soundet i Stooges og Stones, noe jeg til en viss grad kan være enig i. Som på tidligere utgivelser er det vel ikke noen klare hitlåter her, men ”Freak Train” og ”Hunchback” er nok det nærmeste en kommer. Det er uansett mange andre fine låter på dette albumet og det peker definitivt i riktig retning.

Jeg synes fortsatt Kurt Vile lager betydelig bedre ting enn mange av sine labelvenner fra tidligere (Blank Dogs, Dead Luke) og vil nok i ettertiden stå som noe av det bedre fra DIY/bedroom-sjangeren.

Band:

http://www.myspace.com/kurtvileofphilly

Spennende på en søndag!

Dreaming Of Ghosts:

http://www.myspace.com/dreamingofghosts
The King Kong Ding Dong:
http://www.myspace.com/thekingkongdingdong
The Vacant Lots:
http://www.myspace.com/thevacantlots
The Black Ryder:
http://www.myspace.com/theblackryder

HEALTH - Get Color (Lovepump United 2009)

HEALTH er et band fra Los Angeles og spiller ikke en type musikk en vanligvis forbinder med den byen. Det låter på mange måter mer som New York og kan tidvis kanskje sammenlignes litt med A Place To Bury Strangers. Det er bråkete, har høy intensitet og lite hitpotensiale er å spore.
Det nærmeste en kommer er ”Die Slow”, en låt hvor bandet er på sitt mest strukturerte.
Dette er en slags alternativ industriell støy, og det er mye elektronikk, gitar og trommer som dominerer lydbildet. De lager absolutt musikk med en særegen sound og er egentlig ikke på noen måte tilgjengelige. Det er tilløp til flott popaktig lyd her og der, men skjærende støy og repetitive synthloops og harde trommer setter en effektiv stopper for det. Produksjonen er utrolig skarp og en blir litt tvunget til å lytte og denne skiva er noen hakk bedre enn sin forgjenger.
HEALTH er nok ikke særlig sunt i store mengder, i alle fall ikke for ørene, men det er utrolig forløsende å slippe seg ut i deres univers.
Det er urolig, medrivende og engasjerende på samme tid, og i en verden full av intetsigende musikk er HEALTH definitivt en frisk vind. Du vil garantert skremme og plage vettet av både naboer og bekjente med denne skiva, men du verden hvor godt det føles.
Band:
http://www.myspace.com/healthmusic

The XX - The XX (Young Turks 2009)

Jada, nok en gang er det kidsa, som lager nye sløye, fete ting! Jeg har så absolutt ikke tilhørt kategorien kids på enormt mange år, men av og til får musikk meg til å tenke...neida, du er ikke så gammel! Dårlig tegn? Nei!
Greit nok, dette er sikkert nok en hype, men jeg faller for den, i alle fall så lenge den varer. De ser selvfølgelig ultracoole ut også, men jeg tror de allerede har mistet et medlem.
Dette er behagelig og utrolig cool...god helg!

Band:
http://www.myspace.com/thexx

Fire! - You Liked Me Five Minutes Ago (Rune Grammofon 2009)

Det er trolig ingen uenighet om at Mats Gustafsson er en legende. Mannen har spilt i enormt mange konstellasjoner og bidratt på et utall skiver, for ikke å snakke om antall konserter.
På denne utgivelsen fra Rune Grammofon er det ikke nødvendigvis MG som fortjener oppmerksomheten mest. Det er derimot de to andre svenskene Johan Berthling og Andreas Werliin, på henoldsvis bass og trommer. Werliin er kjent fra den svenske duoen Wildbirds & Peacedrums og vokalisten, Mariam Wallentin, fra gruppa låner stemmen på et av kuttene her.
Det groover og ruller til tider helt vanvittig av disse låtene. Werliin og Berthling bygger et bunnsolid grunnlag, for så å la Gustafsson leke seg over det hele. De tar også i bruk hammond og elektroniske effekter og det hele gir i grunnen et rocka lydbilde, samtidig kan frijazzimprovisasjonen høres tydelig. Til tross for trioformatet høres det ut som en hel gjeng.
Altså, en utrolig fet utgivelse fra noe som trolig er mer et prosjekt enn et band, men det er jo lov og håpe på mer.
Nok en gang, et flott coverdesign av Kim Hiorthøy, noe som etter hvert har blitt en vane fra Rune Grammofon.
Label:

http://www.runegrammofon.com/

Band:

http://www.myspace.com/earthwindand

Classics 5# Thurston Moore - Psychic Hearts (Geffen 1995)

”I know you have a fucked up life

Growing up in a stupid town

Your mother was a mixed up chick

And your father he just fucked around

A little too much for his own good…”

Thurston Moore´s soloalbum fra 1995 er kanskje et av de mest spilte i min samling.
På skiva har han med seg Steve Shelley (SY) på trommer og Tim Foljahn (Two Dollar Guitar) på gitar.
De femten låtene er kjappe og ganske rett på sak rockelåter, med unntak av ”Elegy For All The Dead Rock Stars”. Selvfølgelig er det dissonans og skeive gitarlyder her og der, det er tross alt Thurston Moore det handler om. Sistnevnte låt klokker inn på nærmere tjue minutter og er helt klart den mest eksperimentelle på skiva. Det låter tett og konsist, men selvfølgelig høres Sonic Youth under det hele. Det er ikke så underlig, med tanke på at både Thurston og Steve Shelley har en så særegen sound på sine respektive instrumenter.
Likevel er nok dette låter som ikke passer inn i SY´s katalog, til det er nok strukturene litt for enkle. Det er i grunnen bare fete låter her, men ”Ono Soul”, ”Staring Statues” og tittelkuttet ”Psychic Hearts” er kanskje de som utmerker seg mest.
Dersom en kjøper vinylutgaven, som selvfølgelig alle gjør, så kommer den med ekstra spor og det i dette formatet den flotte coverkunsten kommer til sin rett.

No Age - Losing Feeling (Sub Pop 2009)

De to skrudde typene i No Age er tilbake etter sitt høyt skattede album ”Nouns”. Denne gangen med en EP, fire spor som klokker inn på omtrent 14 minutter. I likhet med ”Nouns” er coverkunsten også denne gangen utført på en flott måte.
Det virker helt klart som om noe har skjedd, det vil si at de fortsatt har en hang til støy, men for meg virker det som at låtene henger enda litt mer sammen enn tidligere.
Dersom denne plata er representativ for hva vi kan forvente fremover, så gleder jeg meg.
I den endeløse rekken av tomannskonstellasjoner, må det sies at No Age kommer svært godt ut av det. Dette er i høyeste grad levende støyrockpopskrangel, som virkelig får deg opp av godstolen.
Åpningslåta ”Losing Feeling” er en rimelig fet låt i god tradisjon, en låt som samtidig varsler og minner meg på at fremtiden ser lys ut for mitt forhold til dette bandet. Neste låt "Genie" tar det litt ned igjen.
”Aim At The Airport” er en nesten ambient, litt sløv sak, som er uvant fra denne kanten og følges av låta ”You're A Target” tar tankene tilbake til tidligere bedrifter fra disse gutta, her banker det nemlig løs i en kjapp rocker.
Når neste hele plate blir sluppet, så vil nok denne etterhvert bli spilt rimelig lite, men en absolutt fet utgivelse, som i mine ører lover godt.

Band:

http://www.myspace.com/nonoage

Håkon Kornstad & Ingebrigt Håker Flaten - Elise (Compunctio 2008)

Jazz er ikke overrepresentert på denne bloggen, men nå er det sent på året og behovet for den slags lyd melder seg sterkere på denne tiden enn ellers.
Jeg er en stor fan av jazz i dens mange avskygninger, men de siste årene kanskje særlig i segmentet moderne frijazz. ”Elise” er en plate fra to av de fremste på den norske greinen av sjangeren. Plata kom ut høsten 2008 og er derfor ingen ny utgivelse.
Det er derfor med stor forventning jeg følger de enkelte artistenes soloarbeider. Saksofonisten Håkon Kornstad (Wibutee m.m.) har i lengre tid vært en av favorittene og hans skiver er uten unntak fantastiske utgivelser. Hans siste ”Dwell Time” er rett og slett en perle, noe også omtalte skive har blitt kalt.
På ”Elise” spiller han sammen med bassist Ingebrigt Håker Flaten (The Thing, Atomic). Disse gutta er å finne i svært mange av prosjektene innen norsk jazz de siste årene og kan jevnlig oppleves live i et utall av konstellasjoner.
Tittelen ”Elise” viser til Flatens bestemor, som var svært glad i haugianske salmer, og tar for seg fire tradisjonelle folketonesalmer, selvfølgelig tolket på en fri, moderne og delvis improvisert måte. De har også flettet inn en cover av Keith Jarrett. Sjekk låttitlene så forstår du hvilken...

Titlene er tradisjonelle salmetitler, som ”Death & The Flower", "Etter Elise", "Ak Mon Jeg Staar I Naade", "Dagen Viger Og Gaar Bort", and "For Himmerigs Land Maa Man Kjempe". Låten har også basis i disse tradisjonelle tonene.
Bestemoren åpner også plata i et gammelt opptak synger hun en av sine salmer. Derfra og ut er det egentlig ikke så tradisjonelt. Dette er en stillferdig, nesten innadvendt produksjon og det spilles med en enorm følsomhet. Helheten er en spennende sak, som definitivt passer til årstiden. Et annet ord som kanskje er dekkende er tidløs.
http://www.kornstad.com/

A Place To Bury Strangers - Exploding Head (Mute 2009)

A Place To Bury Strangers har en fantastisk sound og de spiller høyt og stort. Det er en vegg av lyd som reiser seg og bandet klarer å skape en unik sound og kombinasjon av elementer, noe som gjør dem mer interessante enn et flertall av sine samtidige. De prøver på ingen måte og kopiere sine kilder, bare gjøre ting bedre og tøffere. Selvfølgelig ligger det noe My Bloody Valentine/Jesus & Mary Chain under her, men etter og hørt band som har blitt sammenlignet med nevnte i årenes løp, så stiller APTBS de fleste av dem i skyggen.
Her serverer de fantastisk gitarlyd, mye feed og reverb, mengder av pedaler og det fylles ut med en vokal som passer perfekt inn. Til tross for det til tider nesten frenetiske drivet i trommene, flyter gitar og vokal på en måte i en annen sfære.
Oliver Ackermann elsker gitareffekter, han produserer da også sine egne effektpedaler under navnet Death By Audio. (Hans pedaler brukes av blant andre Sonic Youth og vårt eget Sereena Manesh.)

Tittelen på skiva ”Exploding Head” sier en del, fordi det er akkurat hva bandet prøver og få til å skje med ditt hode.

Låtene burde mane frem mange følelser, gitarene høres av og til nærmest ut som tannlegebor eller andre torturlignende instrumenter. Hele veien ligger det likevel en enorm popfølelse under den krevende produksjonen og dette gjør seg definitivt best på en rimelig bra stereo.

Noen vil nok tenke at bandet ikke har forandret seg så mye siden den selvtitulerte debutskiva, noe de kanskje heller ikke har, men om bandet ikke nødvendigvis forandrer seg, så vil de nok forandre lyttere. Jeg ser heller ikke at det er nødvendig å forandre noe som er så fett.
Det er vanskelig å trekke frem enkeltlåter eller den beste låta fra denne skiva. Åpningslåta ”It Is Nothing” føles mye lenger enn sine rundt 3 min., men absolutt på en positiv måte. Det fortsetter i grunn på denne måten underveis. Merkelig nok er tittelkuttet ”Exploding Head” av det mer rolige slaget og en flott låt på alle måter. Skiva avsluttes med låta ”I Live My Life To Stand In The Shadow Of Your Heart”, en flott låt med en fantastisk tittel.

Band:

http://www.myspace.com/aplacetoburystrangers

deathbyaudio.net

Oslo Graffiti 1984 - 2009 (Ocht Forlag 2009)

Jeg fikk akkurat denne boka i form av en gave, en bok bestående av bilder, mange bilder, av det enorme mangfoldet av piecer i hovedstaden. Boka tar for seg graffitiens historie i Oslo i perioden 1984 – 2009 og har blitt et viktig manifest av en uglesett kunstform. Boka hadde faktisk slippfest her i Skien i går på Telemark Kunstnersenters nye storstue i den gamle banken.

Dersom du liker mye av det du ser på de ellers grå og triste murveggene rundt i bybildet, så er dette en utrolig flott billedbok og en dokumentasjon av arbeidet til en rekke dyktige utøvere. De fleste av disse verkene blir vasket bort rimelig kjapt, siden det jo er kriminelt og av de fleste betraktet som hærverk. Det finnes steder hvor det er mer eller mindre lovlig å uttrykke seg, steder der verkene får stå en stund.
Resultatet er derfor en flott kunstbok med et flott hardcover og gode bilder. Boka dokumenterer norsk gatekunst, dens utøvere og deres kunst på en fin måte. Dette fordi det ikke bare er fine ting her, men også bilder av ikke fullt så fine saker, gjort på steder man kanskje burde latt være. Boka er gitt ut med støtte fra Norsk Kulturråd og gitt ut i 500eks. En perfekt bok for de som liker bøker med bare bilder...
Bildet nummer to over er ikke hentet fra boka, men er et bilde av Alistair Parker tatt utenfor Hausmania i Oslo.
http://www.guardian.co.uk/artanddesign/gallery/2009/jan/05/photography-your-photos-january-2009?picture=341551020

Spectrum - War Sucks (Mind Expansion 2009)

Spectrum er Sonic Boom, eller Pete Kember som han egentlig heter. Han var den viktigste drivkraften i Spacemen 3, sammen med Jason Pierce.
Etter mange år i tilsynelatende dvale er han nå tilbake med en fantastisk EP, for alle som har savnet hans tilstedeværelse. Denne EP´n lover godt for albumet, som er ventet noe senere i høst.

Det er fire låter på skiva, hvor to er coverlåter. Tittelkuttet er War Sucks, en gammel Red Krayola – klassiker, den andre er en meget interessant versjon av Laurie Anderson´s Walking & Falling. Begge er gjort på umiskjennelig Sonic Boom vis. Det er altså psykedeliapop på sitt aller beste vi snakker om her. Flytende gitarer, masse feedback og en rekke andre underlige lydeffekter, som noe som kalles Nebelwerfer Strains, et ”orgel” som visstnok ble brukt av tyskerne for å skape et enormt kaos under flyangrep!
Vinylen er en fargesprakende sak og kommer med både download og cd, for dem som fortsatt liker slikt. Jeg gleder meg til skiva kommer.

Band:

http://www.myspace.com/spectrumofficialpage

Label:
http://www.mindexpansionrecords.com/

De ti beste platene

Her er listen jeg skrev for TA:
Sonic Youth – Daydream Nation (1988)
Den definitive alternativplata, og må derfor med.
New York´s, og kanskje verdens kuleste band, mitt absolutte favorittband.
”Daydream Nation” blir også ansett for å være en av de viktigste utgivelsene i amerikansk rock. Plata ble derfor tatt opp i Library Of Congress for et par år tilbake.
Hørte dette første gang hos en kamerat, den gangen uten å vite hva det var. Det var fantastisk, dette bandet gjorde ting som var helt nytt. Jeg må anbefale å høre plata i sin helhet, selv om det finnes enkelte kutt som utmerker seg, og dette er Sonic Youth i hele sin fulle form, slik dette bandet utviklet seg videre. Plata er deres syvende album og er et resultat av bandets utvikling fra et eksperimentelt punkband til et mer tydelig alternativt rockeband. Den tendensen startet på de to forgående platene ”EVOL” og ”Sister”.
Låten ”Hyperstation”, ”Teenage Riot”, ”Silver Rocket” og ”Hey Joni” er nærmest ikoniske låter i bandets kanon.
På sin siste utgivelse ”The Eternal”(2009) viser de absolutt heller ingen svakhetstegn, og jeg kunne laget en liste med kun Sonic Youth plater. De har en fartstid på omkring tredve år og er fortsatt vitale, etter ca. 17 album. Jeg blir i alle fall aldri lei.

My Bloody Valentine – Isn´t Anything (1988)
Støypopens opprinnelse, og ingen ved siden. Bandet sees på som grunnleggerne av den etter hvert noe irriterende merkelappen shoegaze. My Bloody Valentine er et nesten mytisk band, som igjen er i aktivitet. Bandet er ikke kjent for å være kjappe i studio, så noen ny plate er det ingen grunn til å vente på, men de spiller live.
Kevin Shields gav alle som hørte på det en ny innfallsvinkel til gitarlyd i musikk og i det hele tatt hvordan rock/pop kan produseres. Lagvis med gitarer og feedback gir noe som egentlig er poplåter en helt rå, annerledes og ny innpakning.
Hør på ”Feed Me With Your Kiss”, ”Soft As Snow” og ”No More Sorry”. Det er på denne plata Kevin Shields legger grunnlaget for å skape det som mange mener er et av tidenes alternative album “Loveless” (1991).
Ja, jeg lot være å velge ”Loveless”, med vilje! Den sier seg selv, er på alle lister og overskygger ofte de andre platene, og jeg synes faktisk ofte at dette er en finere plate.

Thurston Moore – Trees Outside The Academy (2007)
Brilliant soloplate fra sjefen selv, på kassegitar. Vår tids Lou Reed?!
På denne plata har han tatt med gode venner og sin egen faste trommis fra SY, Steve Shelley og laget et vakkert, men allikevel rått album. J Mascis fra Dinosaur Jr. tar seg av enkelte gitarsoloer og legger en velkjent sound på en ellers utrolig god produksjon.
Thurston Moore har etter min mening den kuleste og sløyeste vokalen som finnes, og når han i tillegg spiller gitar som han gjør på disse låtene, så blir det nesten for mye for en ivrig fan.
Mange gode låter, som for eksempel ”The Shape Is In A Trance”, ”Honest James”, ”Wonderful Witches” og “Frozen Gtr.”. En stor amerikansk utgivelse.
Mannen er overaktiv, og er nærmest kontinuerlig med på et eller annet prosjekt.

Neutral Milk Hotel – In The Aeroplane Over The Sea (1997)
En amerikansk klassiker og et av undergrunnens viktigste album.
Nok en plate som bør spilles i sin helhet, men ”Two Headed Boy” og ”King Of Carrot Flowers” er absolutt gode eksempler. Mangum skriver utrolig gode tekster og han formidler dem emosjonelt, ofte på grensen til det såre og ekstreme. Plata er også kjent for sin kreative instrumentering og sterke låter.
Har inspirert enormt mange artister i amerikansk alternativrock.
Det er veldig mange der ute som venter på at Jeff Mangum og ”Neutral Milk Hotel” skal gjenoppstå.

The Magnetic Fields – 69 Love Songs (2000)
Tyggegummipop og solskinn, ispedd bitterhet, ironi, trøstesløshet og tilsynelatende triste tekster.
Når denne traff meg, fikk jeg en helt ny glede av å høre popmusikk. Jeg tenker litt på følelsen folk som hørte Beach Boys eller en eller annen bubblegum-hit på 60-tallet må ha fått.
En trippel-utgivelse i våre tider er ambisiøst. Albumet handler om kjærlighet, som tittelen lover, rett og slett 69 sanger om kjærlighet, men tro ikke at det nødvendigvis ender lykkelig. Kjærlighet sett fra alle tenkelige, og for noen utenkelige, måter. Stephen Merritt er dominerende som alltid, han spiller en stor mengde av instrumentene, gjør produksjonen og skriver, men dette er en stor prestasjon av alle involverte. Dette er intelligent moderne gitarpop og låtskriving på høyt nivå.
Det sier seg selv at det ikke er enkelt å velge noen låter fra et så stort utvalg. Dette er en enormt variert, morsom, trist og underfundig plate, den er til tider også ekstremt dansbar. Høydepunktet i diskografien til et bra band og en dyktig kunstner som Stephen Merritt.

Pavement – Slanted & Enchanted (1992)
Pavement er nok et særegent band, og plata nok en klassiker i alternativhistorien. Fantastisk tilbakelent slacker-rock, med et utrolig morsomt band. Gitar og låtskrivergeniet Stephen Malkmus leverte med denne et av tidenes beste debutalbum. Pavement har, tross god omtale og presse, aldri vært noe annet enn et kultband. Malkmus´ tekster er helt unike, morsomme og underfundige. Jeg kan heller ikke komme på noen band som ligner, men mange vil nok nevne britiske The Fall som en mulig inspirasjonskilde. Uansett, jeg synes Pavement har et helt unikt uttrykk og det er synd at de er såpass undervurdert.
Sjekk ut ”Lorretta´s Scars”, ”Two States”, ”Summer Babe” og ”Trigger Cut”.
Bandet fortsatte å lage mange gode plater utover 90-tallet, mange ser nok kanskje plata ”Crooked Rain, Crooked Rain” som den beste. Stephen Malkmus er aktiv med sitt band, The Jicks og David Berman leder det flotte orkesteret Silver Jews. Bandets bassist Mark Ibold er fast medlem i Sonic Youth.

Velvet Underground – White Light/White Heat (1968)
Opprinnelsen. Det største bandet og bandet som har inspirert tusenvis av andre. Den første plata uten Andy Warhol og den siste med John Cale. Bandet hadde også skilt lag med den fantastisk karismatiske vokalisten Nico.
”White Light/White Heat” er det mest ekstreme albumet i Velvet Underground-katalogen, det er som skapt for å plage naboen. Det er fylt til randen av feedback og ellers skranglete lyd. Lou Reed har heller aldri vært kjent for å skrive lystige tekster, her er alle livets skyggesider med. Dette er soundtracket til det New York, som Lou Reed kjente så godt. Låta ”Sister Ray”, en sytten minutter lang, intens rockelåt er nok den beste, men den mer kjente ”I Heard Her Call My Name” er også å finne på denne plata. Bandet solgte aldri stort i sin tid, men har satt et avtrykk på rocken, og deres innflytelse høres kanskje tydeligere enn på lenge.

Sunn O))) – Domkirke (2007)
Litt skummelt, men for et mesterverk. Spilt inn live i Bergen Domkirke, det er kirken sin det.
De passer da også på å takke kantoren i nevnte kirke, som åpnet dørene i forbindelse med Borealis-festivalen.
Selve bandet Sunn O))) er egentlig bare Stephen O´Malley og Greg Anderson, men både på plate og live fremstår de mer som en sammensetning av mange artister. De har et tett samarbeid med Atilla Chisar (Mayhem) på vokal og vår egen lydmester Lasse Marhaug. Musikken kan beskrives som ambient doom/neoklassisk/drone og de er et magisk band på scenen. De er sjeldent synlige, da samtlige har kapper på seg, for det meste innhyllet i tykk røyk, og med en vegg av forsterkere bak seg. De spiller nemlig ekstremt høyt.
Det dreier seg om lange og ekstreme droner på gitarene og en ofte langsom, meditativ tilnærming til et tema. I dette tilfelle i en middelalderkirke, orgelet og bygningens historie.
Jeg vil si at alle plater av Sunn O))) er genuine og betydningsfulle.

The Pixies – Surfer Rosa/Come on Pilgrim (1988)
Pixies er nok et band som har hatt stor innflytelse på den alternative rocken.
Kim Deal og Frank Black på sitt beste. Bandet leker med forskjellige stilarter som punk og surf. Frank Black´s til tider frenetiske vokal, opp mot Kim Deal´s mykere stil, blandet med en unik gitarlyd og et stødig komp. Den underlige tematikken i teksten kan også få deg til å gruble.
Her kommer kanonlåtene på rekke og rad. ”Bone Machine”, ”Broken Face”, ”Gigantic”, ”Where Is My Mind?” og ”Cactus” er de mest fremtredende og disse låtene gir et god innblikk i The Pixies´ univers. The Pixies gav ut flere gode album før de ble oppløst og i etterkant har de også hatt rimelig gode solokarrierer.

Original Silence – The Second Original Silence (2007)
Frijazz/noise/impro. på sitt beste, med noen av sjangerens mest originale mestere. Dette er ikke for de mer sarte av oss. Tålmodighet og utholdenhet er stikkordene. Med rene ord, dette er ikke for alle! Det er trygt å si at denne plata utvider horisontene til de som hører på.
Jeg var selv på konsert med dette ”bandet” etter en lang Øya-dag, og fikk så ørene flagret, i alle fall trommehinnene (jeg lærte at jeg fra nå av skal bruke hørselvern på konserter)!
Bandet består av Thurston Moore (Sonic Youth), Mats Gustafsson (The Thing), Terrie Ex (The Ex), Massimo Pupillo (Zu) og Paal Nilsen-Love (med på mye).

Motorpsycho - Child Of The Future (2009)

Dette låter som det skal, det er ingen store overraskelser, men hva gjør vel det når det oser av spilleglede. Motorpsycho feirer tjue år og gir ut en plate hvor de gjør det de kan best. Plata består av seks akkurat passe lange og fete rockelåter som er bandets varemerke. Låtene drives av kule riff, enormt fet bass og den nye trommisen har absolutt funnet sin plass.
Denne utgivelsen blir kun utgitt på vinyl, og er som vanlig fra Rune Grammofon, en lekker sak. Hvit vinyl, 180g og et flott cover av Kim Hiorthøy. Det at kun gis ut på vinyl begrunnes med at det er kun i det formatet at lyden kommer til sin rett. Etter at plata har gått noen runder, så kan nok det være riktig. Anbefaler å skru en del på volumet!

Label:

http://www.runegrammofon.com/

Bare en liten påminnelse her: Jeg tror ikke jeg klarte å få frem hvilket fantastisk album Sonic Youth´s nye plate "The Eternal" er. En komplett og fullkommen SY plate, nok et symbol på deres enorme kontroll over sitt eget miljø, som de delvis selv har vært med på å skape.
På denne plata er det en hel rekke superfete låter....jeg likte for eksempel "Leacky Lifeboat" og "Walking Blue" i aften! Den kanskje feteste låta er av Lee Ranaldo og er "What We Know". Den låta er grunn god nok til å kjøpe plata. Det at de har koblet inn Mark Ibold som medlem, også på plate, gjør at det tradisjonelle SY lydbildet får en dypere lyd. Stort!

Magik Markers - Balf Quarry (Drag City 2009)

Dersom du hører på denne plata bare en gang, så vil du høre Sonic Youth influenser over det hele, men da du gjør samtidig en feil. Magik Markers er Elisa Ambrogio og Pete Nolan, og de klarer fint å stå på egne ben.
”Balf Quarry” er den andre skikkelige plata fra Magik Markers, den forrige ”BOSS” ble sluppet på Ecstatic Peace i 2007. Fra å gi ut en stor mengde cd-r og kassetter med til dels ustrukturert støy, ble den delvis Lee Ranaldo produserte ”BOSS” starten på en modning for dette bandet. Produksjonen ble mer helhetlig og de enkelte elementene i deres musikk ble satt i en større sammenheng, hvor deres teft for gode låter fikk større oppmerksomhet. Med ”Balf Quarry” viser Magik Markers at de hele tiden blir bedre til nettopp det.
Den helhetlige oppbyggingen av plata er dels lik forgjengeren, men produksjonen er bedre. Vokalen til Elisa Ambrogio er tydligere og viktigere i lydbildet. Ambrogio er i mine øyne en av de beste kvinnelige vokalene i alternativuniverset i dag.
Her er fete og heftige punklåter, som ”Jerks” og ”The Lighter Side Of…Hippies” til flytende pianolåter som avslutningen ”Shells”. Låta ”Risperdale” kan minne om hiten fra forrige plate ”Taste”. Selvfølgelig har flere av låtene noe støy her og der.
Magik Markers er et band som tar stadig mer kontroll, men aldri kommer til å forsøke ikke miste den av og til. Utviklingen på ”Balf Quarry” lover godt for fremtiden. Som en kuriositet kan man jo sjekke ut hvor coverfotoet har sin opprinnelse.

Band:

http://www.themagikmarkers.com

Label:
http://www.dragcity.com

Coverfoto:
http://www.facteurcheval.com/homepage.html

Dinosaur Jr. - Farm (Jagjaguwar 2009)

Dette albumet er rett og slett bare en fest, gode minner og pur rock! Kjøp!

Blank Dogs - Under And Under (In The Red 2009)

La det være sagt med en gang, jeg liker artister som Blank Dogs, men denne samlingen av tjue nye låter fra dette prosjektet er muligens i overkant mye. Blank Dogs har en rekke utgivelser bak seg, de fleste er rimelig vanskelig å få tak på. For de nysgjerrige er dette derfor en fin plate å eie, for den har absolutt sine høydepunkter. Låter som "Setting Fire To Your House", "No Compass" og "Around The Room" er klassiske Blank Dogs låter. Folk fra Crystal Stilts og Vivian Girls bidrar på plata. "Setting Fire To Your House" er det også laget en relativt fet video til. Blank Dogs må finne flere og nye veier, for at jeg skal kjøpe mer fra den kanten i fremtiden.

Sonic Youth - The Eternal (Matador 2009)

New York´s kuleste band, Sonic Youth, er tilbake, og det med et fantastisk album.
”The Eternal” er en oppvisning i deres eget univers og plata som helhet er kanskje noe fyldigere i lyden enn forgjengeren ”Rather Ripped”. Det kan forklares med at bassist Mark Ibold nå er med på plate og som et medlem av bandet, etter å ha vært turnebassist de siste årene. Plata er ikke nødvendigvis nyskapende, men et elegant og flott verk, som lett finner sin plass i bandets diskografi.

Her er korte rockelåter som ”Sacred Trickster” og den flotte ”Antenna” til flytende melodiske saker som ”Massage The History”. Her er de klassiske flotte gitarene og som vanlig det brilliante trommespillet til Steve Shelley. Kim Gordon og Thurston Moore deler jobben som vokalister og Lee Ranaldo leverer som vanlig sine låter, som den flotte ”What We Know”. Coveret, samt musikken er en hyllest til noen av bandets egne inspirasjonskilder og vinylen er dobbel 180g super-vinyl i en lekker gatefold. Jeg tror ikke dette bandet kan gjøre noe feil, selv om de av og til gjentar seg selv. Dersom en ønsker seg noe mer alternativt, så er det bare å grave litt i katalogen til hvert enkelt medlem i SY, som er nærmest endeløs. Dette er et modent, men lekent band, som etter tredve år fortsatt leverer glimrende plater. De stjeler fra seg selv, men finner fortsatt nye veier til utvikling. En bunnsolid utgivelse, flotte låter, elegante tekster, altså ren nytelse.

Band:
http://www.myspace.com/sonicyouth

Label:
http://www.matadorrecords.com/

Oneida - Rated O (Jagjaguwar/Brah 2009)

I våre dager opplever vi at de store artistene sutrer og snakker om at de ikke lenger kan fortsette å lage plater. Det er til å bli kvalm av, kanskje særlig når en ser hva relativt smale band klarer å utrette. Det skal vel en god porsjon selvtillit til for å gi ut et trippel-album i disse tider? Brooklyn´s Oneida er et praktfullt eksempel på det, for nå er den andre utgivelsen i deres planlagte trilogi ute. Rated O, en trippel vinyl, med et flott cover som vi etter hvert har blitt vant med fra denne kanten. Denne gangen overrasker Oneida på enkelte av låtene, men andre igjen er mer velkjent for gamle lyttere. Oneida er et absolutt kompromissløst band, de arbeider i sitt eget univers og kjenner ingen grenser for sine eksperimentelle lyster. Åpningslåta ”Brownout In Lagos” er en heftig overraskelse, med en nærmest dancehall bassbeat. Mange av låtene er drevet av bandets velkjente rastløse trommer og til tider aggressive synther, men det finnes også fete riff og tett samspill. For tidligere fans er dette en stor gavepakke, for nye lyttere derimot, vil det nok være lurt å gi den noen runder før man avsier dommen. Jeg synes absolutt det er riktig med en trippel utgivelse og at denne plata er verdt tiden det tar å bli kjent med den. ”Rated O” er en stor sydende gryte av glimrende musikk og en boblende kreativitet, helt uten lokk! Det er svært få, om noen, band som driver seg selv til slike ytterkanter som Oneida gjør i dette ambisiøse prosjektet, som de kaller ”Thank Your Parents”. Hvorfor? Nei, det har jeg ingen ide om…
“We're PLAYING that music, but it can feel kind of uncomfortable (ha ha, we saw a review that compared it to Goldie!) when you don't exactly know what's what -- there's a reason we've got ORGANic and SYNTHetic shit going on on the stage, right? So envision the end of Preteen, that rippling, deep robot vibe that's just Kid playing, and a little organ drone, but how certain are you...and then Brownout drops, and you're deep in electro-land...except we're fucking PLAYING the music on Rated O, you know? Hell yeah we "use the studio as an instrument”, but it's not like we're looping or sampling -- we created that music. (Bobby Matador)

Band:
http://www.myspace.com/oneidarocks

Label:
http://www.jagjaguwar.com/

Sun Araw - Boat Trip (Woodsist 2008)

Cameron Stallone fra Magic Lantern er Sun Araw, et prosjekt med en tydligere psykedeliaprofil skal man lete lenge etter. Dette er dypt, seigt, flytende og langsomt, med en sjamanaktig vokal, som tar deg med på en tur langt inn i regnskogen. Denne 12" med to låter er rimelig representativt for Sun Araws musikalske univers. Sun Araw er aktuell med en ny LP som bærer navnet "Heavy Deeds". Det er bare å legge seg i bunnen av båten og la seg drive med!

Gary War - New Raytheonport (SHDWPLY 2008)

Det er primitive trommemaskiner, merkelige synther og en til tider veldig obskur vokal på ”New Raytheonport LP” fra enmannsprosjektet Gary War. Det finnes svært lite informasjon om denne karen også, på samme måte som Blank Dogs.
I den enorme mengden av artister med base i Brooklyn, sitter Gary War på den samme greinen som Blank Dogs, og gir ofte ut platene sine på de samme selskapene. De lager også musikk sammen under navnet Roman Soldiers. De er begge anonyme artister og plasseres ofte i bolken som kalles New Weird America og er vel egentlig en type psykedelia i ny DIY- innpakning. Gary War har spilt live, og har delt scene med Kurt Vile, Blank Dogs og Wavves.

Musikken er spilt inn på primitivt utstyr og det meste gjøres av en mann. Vokalen er selvfølgelig filtrert gjennom alskens ting og høres tidvis ut som om den kommer fra kjelleren eller under vann. Dette bidrar også til at enkelte ikke liker denne typen pop/punk-psykedelia fra soverommet. Dette er musikk du enten hater eller liker, men folk med et åpent sinn og riktig nysgjerrighet, kan av og til gjøre noen funn.

Gary War er mer åpen og sosial enn Blank Dogs. Med sitt lysere og mer flytende lydbilde. Gary War er også en dyktigere tyv, han tar elementer fra mange andre artister fra historien, men bruker dem på en mer sofistikert måte enn sine samtidige.

Artist:

http://www.myspace.com/garywargarywar

http://www.myspace.com/romansoldiers

Lotus Plaza - The Floodlight Collective (Kranky 2009)

Gitaristen i Deerhunter, Lockett Pundt, har nå realisert sitt soloprosjekt som han kaller Lotus Plaza. Han spiller alt selv, med unntak av at Bradford Cox spiller trommer på et spor.
Pundt fikk for øvrig stor plass på Deerhunter´s siste ”Microcastle”, derfor er noe materialet på denne plata gjenkjennelig for fansen.
Sett under ett er nok låtene her noe rundere i kantene enn hos hovedbandet, og et gjennomgående mer flytende lydbilde. Pundt legger vokalen som et harmonibidrag i flere av låtene og jeg tror ikke han legger altfor stor vekt på tekstene.

En del av låtene er relativt enkle poplåter tett opp til enkelt kutt på ”Microcastle”, hør på ”Different Mirrors” og ”A Threaded Needle”, mens andre igjen er mer abstrakte i formen, selv om det gjennomgående brytes opp med overraskende partier med mengder av lyd, som for eksempel i tittelkuttet ”Floodlight Collective”. Jeg er ikke så glad i å sette ordet shoegaze på musikk lenger, men Pundt leverer førsteklasses atmosfærisk pop/rock innenfor denne sjangeren.
Dette er trolig den flotteste og vakreste samling låter jeg har handlet til nå i år!

http://deerhuntertheband.blogspot.com/
http://www.kranky.net/

Wooden Shjips - Dos (Holy Mountain 2009)

Wooden Shjips er her med sitt andre album og er du tilhenger av hypnotisk rock, rytme som holder seg gjennom ti minutter lange låter, spilt av langhårede menn, så er dette bra for deg.
Bandet pløyer ikke så mye ny mark og egentlig ikke sin gamle heller, men det er i alle fall ekte. Bandet lever åpenbart etter filosofien om at mindre er mer.
De har enkelt og greit kalt plata for ”Dos”, bandet liker å holde det enkelt. Det er snakk om få låter, kun fem i tallet, men de er til gjengjeld rimelig lange. De har base i San Francisco, men det er tydelig at de har en god porsjon gener fra Tyskland (kraut), så vel som New York. Tekstene er underlig, kanskje til og med betydningsløse og vokalen inngår mer som et element i låtene.

Åpningslåten ”Motorbike” trollbinder deg og tar deg vuggende med videre på en reise i psykedelialand. Det er ikke til å skjule at låtene ofte ligner hverandre, enkeltlåter er ikke enkle å peke ut, men ”For So Long” er min foreløpige favoritt. Det er stødig og langsomt, kun avbrutt av enkelte gitarpartier underveis.
Dette er definitivt en god plate til sofabruk!

Band:
http://www.myspace.com/woodenshjips
Label:
http://www.holymountain.com/

Svarte Greiner - Kappe (Type 2009)

Svarte Greiner er Erik Skodvin. Han er også kjent fra Miasmah og Deaf Center, begge prosjekter som har høstet stor anerkjennelse. ”Kappe” er Svarte Greiner´s andre album og kan sette i sjangre som doom/ambient/electronica/neoklassisk. Det har i nær sagt alle omtaler av denne plata blitt trukket frem hvor filmatisk dette er og at det ville passet som soundtrack til en heftig grøsser. Jeg velger heller å se på dette som musikk/performance på meget høyt nivå.

Låtene som blir presentert utvikler seg langsomt, sporene er lange og nærmest episke i formen. Det er en fantastisk klang i lydene og alle har en utrolig lydrikdom, som gjør at det filmatiske elementet blir så åpenbart, men hvor skummelt det er får hver enkelt lytter avgjøre selv. Åpningslåten ”Tunnel Of Love” er definitivt ingen kjærlighetslåt, heller en noe klaustrofobisk introduksjon til Svarte Greiner anno 2009. Skodvin skaper et univers av dissonans, feedback ved hjelp av bue på strengeinstrumenter og diverse teknologi.

Her finnes skjærende lyder og dempet støy, under ligger det en udefinerbar sort masse som drar deg langsomt inn i et mørkt landskap. Dette landskapet er både naturlig og post-industrielt og det vil nok gi best effekt om det ikke er helt lyst når du skal lytte på dette inspirerende verket.
Greinene er tykke, kraftige og svartere enn tidligere, det skal godt gjøre å slite seg fri fra dem.

Artist:
http://www.myspace.com/svartegreiner

Kurt Vile - Constant Hitmaker (Woodsist 2009)

Denne plata er en samling av Vile´s tidligere arbeider, og ble gitt ut på cd i 2008. Nå er vinylutgaven her og det er en fin sak. Kurt Vile hører til i Philadelphia, er en singer/songwriter, men heller i retning psych lo-fi bedroom klassen. Fyren har delt scene med blant andre Magik Markers, Blues Control og Times New Viking. Teknologien hjelper til å gjøre dette til stort sett et enmannsprosjekt, ved hjelp av relativt enkel programmering lager Kurt Vile de vakreste perler.

Hør på ”Breathin’ Out”, ”Deep Sea” og den flotte ”Freeway”, alle er veldig gode eksempler på Vile´s gode meloditeft. Fyren har bena godt plantet i den alternative rockehistorien og et kult grep om knotteskruingen, og inspirasjonskilder kunne nevnes i fleng, men han smelter det sammen på en elegant måte.

Skal det være interessant å lytte til musikk som dette er det avhengig av en ting…god låtskriving, noe Kurt Vile mestrer til fulle.
Artist:
http://www.myspace.com/kurtvileofphilly
Label:
http://woodsist.com/

Nice Face - Exterminator (HoZac 2009)

Nice Face blir ofte sammenlignet og nevnt sammen med Blank Dogs. Det skyldes at de ofte gir ut på samme label og at de er Brooklyn-baserte enmannsband. Den viktigste grunnen er nok at sjanger og lydbilde også er i det samme landskapet, men der Blank Dogs ofte er noe mer dyster og depressiv, er Nice Face mer i retning av punken. Singelen ”Exterminator” er absolutt lo-fi, rett frem ny punk, eller power-pop, om du vil. Låtene på denne 7" er også mer gitarbaserte enn tidligere utgivelser. Coveret taler vel for seg selv, men bør bli en sterk konkurrent i klassen ”sære cover” i 2009. Baksiden er mye verre!

Label:
http://www.myspace.com/horizontalaction

Band:
http://www.myspace.com/nicefacetheband

Young Widows...(Temporary Residence, 2009)

Det for meg ukjente bandet Young Widows har fått med seg venner og skal gi ut fire split-singler, som sammen vil utgjøre et puslespill. Coverkunsten tar seg veldig godt ut og musikken er ikke dårlig den heller. På denne singelen er det den ikke ukjente Bonnie ´Prince` Billy som presenterer en ny låt på b-siden, låta heter "Poor Shelter". Låta faller vel inn i hans ellers gode katalog som en svært fin låt og skal bare være å finne på denne singelen.
Hovedbandet Young Widows presenterer "King Of The Back-Burners", en låt som i utgangspunktet er ganske fjernt fra hans univers, en litt skitten rockelåt, som gjør at jeg har lyst til å høre mer av dem.
http://temporaryresidence.com/
http://www.myspace.com/youngwidows

Original Silence...

Jeg har ventet utrolig lenge på ”The Second Original Silence” i vinylutgave, men nå er den endelig i hus. Det må aller først understrekes at dette ikke er musikk for massene, de fleste såkalte normale folk du måtte finne på å spille dette for, vil tro at du er ravende gal. For de som er oppriktig interessert vil medlemmene i dette prosjektet derimot vekke mange gode minner. De som fikk oppleve dette live under fjorårets Øya, vil få gode minner, men også minner om en nær tinnitus-opplevelse etter deres konsert på Rockefeller.
Gruppa består av Thurston Moore, Mats Gustafsson, Jim O´Rourke, Terrie Ex, Massimo Pupillo og Paal Nilssen – Love, med andre ord et stjernelag av en annen verden.
Detter er lyd i frijazz/støy landskapet og du verden som det låter, alle titlene på denne utgivelsen er selvfølgelig spilt inn live, noe annet ville trolig vært umulig. Disse gutta er improvisasjonens mestere, noe de viser til fulle på denne utgivelsen.
Coveret er det Kim Hiorthøy som står for, som vanlig leverer han flott coverkunst. Plata gis ut på Smalltown Superjazz som dobbel vinyl og kun i 1000x.
http://www.smalltownsupersound.com/

The Age Of Nero...

”Do not follow where the path may lead, go instead where there is no path and leave a trail.”

Det er ikke akkurat mange overraskelser på denne Satyricon utgivelsen, men den er allikevel utrolig fet. Satyricon har på sine siste skiver vendt seg mer og mer mot rockbasert lyd. Wongraven har selv uttalt at det er det han vil ha, men mer ekstremt, og det er det selvfølgelig når disse gutta produserer. Som vanlig er det Satyr selv som sitter i stolen, men han har fått noe hjelp av Joe Barresi denne gangen, og det virker. Blodfansen vil sikkert grine på nesa og mene at det blir kommersielt, men man kan ikke løpe rundt å tenke på kirkebrenning hele livet, for det betaler dårlig i lengden. For min del passer det utmerket at Satyricon tar på seg jobben med å få ekstrem-metal ut til folket. ”The Age Of Nero” er en seig, sexy og mørk dommedagsmaskin, og hele skiva hørt sammenhengende kan kanskje virke noe monoton, dette gjør at å høre låtene enkeltvis trolig gir en fetere opplevelse. Dersom du ikke passer på kan det være at hoftene begynner å bevege på seg, mens du har allsang(growl) med Satyr.
De låtene som først setter spor er følgende: ”Commando”, ”Black Crow On A Tombstone”, ”My Skin Is Cold” og ”The Wolfpack”. Det er også artig at siste låta ”Den Siste” er på norsk.
Satyricon leverer alltid og dette er en solid plate, som er preget av Satyr´s perfeksjonisme og de to hovedmedlemmenes utrolig samspill. Det er bare å glede seg til årets Øya-konsert!