Vinyl Salvation: desember 2009

"We play for the informed listener. We dont´t play to the person who´s tumbled in for the first time. We´re not looking to make it easy" (Evan Parker)

The Snake Decides har sitt navn fra en skive av Evan Parker. Prosjektet består av André Kassen og Jørn Erik Ahlsen, på henholdsvis sax og gitar, disse to har spilt sammen siden 2000. På denne lekre 7” har de fått med seg Jan Bang og Erik Honoré, som tar seg av sampling og programmering. Dette er utforskning av lyder og sfærer, jeg liker slike landskap og det eneste jeg kunne ønsket meg er at det skulle vart mye lenger!

Resultatet har blitt to flotte komposisjoner i det mer eksperimentelle hjørnet av jazzen.

Dette er absolutt et prosjekt det vil være fett å se live. I tillegg til det fysiske formatet, kan dette også kjøpes på iTunes.

Band:

http://www.myspace.com/thesnakedecides

ATP´s Nightmare Before Christmas 2009 er historie, men for en opplevelse, og ikke minst for et sted å arrangere en festival. Her er det spillehaller, bowling, badeland, countrybarer og vegg-til-vegg tepper, pluss mye mer av alt som er harry. Jeg fikk veldig mange bilder i hodet av hvordan dette stedet ser ut i den engelske fellesferien, et stikkord er Mike Leigh og hans filmer. Det var også rimelig absurd å stå i kø for en vannsklie sammen med en gjeng alternativhoder, men det var veldig gøy. Butlin´s er et feriested i den absolutte lavbudsjettsklassen, men det er jo ikke det viktige her. Det er en helt spesiell følelse å spise en fettdryppende engelsk frokost, akkompagnert av mine gode venner og en Guinness eller flere, sånn omkring nitiden om morgenen.

Det er musikk det handler om og med en line-up som dette, ble en gammel rocker litt sliten av og til. Spillelisten var helt hinsides mine drømmer og jeg hadde noen diskusjoner med meg selv underveis. Kuratorene My Bloody Valentine hadde samlet en hel haug av mine favoritter og jeg skal gjøre et forsøk på å oppsummere noen av konsertene. Fra en festival med omkring 40 band på plakaten er det ikke mulig for meg å skrive om det hele. Jeg unnlater å skrive mer om My Bloody Valentine, enn at de selvfølgelig var absolutt massive og meget overbevisende. Jeg synes, når det er sagt, at Kevin Shields og gjengen snart bør vise at de fortsatt kan lage musikk og leverer nytt materiale. Mine topp tre konserter ble levert av Serena Maneesh, Spectrum og A Place To Bury Strangers, ingen av disse bandene er særlig utadvendte, men for noen konserter de leverte. Disse tre konsertene var verdt turen alene.

Serena Maneesh med Emil Nikolaisen i spissen, leverte et sett som burde få de fleste til å heve brynene. Det er rett og slett et komplett band. De spilte en hovedvekt av nye saker og det er bare å glede seg til neste skive. Frontfigurene er tydelig bevisst på sin stil, men fremstår som et sultent band, som er opptatt av å gi mye til sitt publikum. Det flott med denne typen musikere, de som er ydmyke ovenfor og betrakter seg selv på linje med sine tilhengere. Totalt sett en perfekt konsert fra et sammensatt og kunstnerisk band. En norsk stolthet!

APTBS er et utrolig fett liveband, og lydbildet er ekstremt tett og intenst. Bandet er i mine øyne det mest nyskapende i sin sjanger. Også på denne konserten var lyden meget bra, og til tross for bandets innadvendte og mørke sceneshow, skinner låtene i gjennom det hele. Det er helt klart best å høre disse gutta live, da det ikke finnes et eneste stereoanlegg som kan yte dette bandet rettferdighet. De spilte låter både fra forrige skive og nye ting fra deres egentlige debutalbum ”Exploding Head”. Det toppet seg definitivt mot slutten, da to fra Serena Maneesh inntok scenen, og sammen viste de oss fremtiden.

Spectrum er rett og slett unikt. Pete Kember aka. Sonic Boom lever og jobber i sitt helt egne univers, og leverte en konsert utenom det vanlige. Som låtskriver er han kompromissløs og visjonær, og han pleier sine gamle låter like mye som han gjør med sine nye saker. Spacemen 3 er et av mine hellige band, et band jeg aldri har fått se live tidligere, og siden Sonic Boom for meg er Spacemen 3, så var dette en enorm opplevelse av de sjeldne. Jeg fikk til og med signert en EP av mannen.

Sonic Youth vil for alltid være mitt favorittband, de begynner å dra på årene, men er like kule og energiske som alltid. Dette settet sto likevel for meg som en ”studiokonsert”, og bandet hadde fokus på låter fra den siste skiva og krydret det hele med utvalgte klassikere. Det høres helt klart fjernt ut at jeg sier det, men for meg ble altså konserten noe ”kjedelig”. Men for all del, det vipper dem ikke fra tronen uansett.

Gutta fra Mercury Rev går tilbake i historien og spiller for tiden sitt store verk The Paralyzed Mind of the Archangel Void, under navnet Harmony Rockets. Konserten besto av en gjennomspilling av hele denne ”låta”. En fantastisk konsert, noe de som så dem i Oslo uka før sikkert kan bekrefte. Dette prosjektet har den nerven og kreativiteten som hovedbandet en gang i tiden hadde. Jeg håper virkelig at de fortsetter i denne retningen, etter en rekke ganske så kjedelige skiver bak seg.

J Mascis & The Fog var også en kul opplevelse. De som kjenner Mascis vet som regel godt hva de har i vente. For de som ikke vet det, er det et rockeøs og gitarspill fra en annen planet. Det kan fort bli litt mye i lengden, men det er jo så utrolig tøft. Når Mascis spiller med The Fog, er det uansett noe mer variert enn det han gjør med Dinosaur Jr.

Andre ting som bør nevnes og anbefales å se live ved første anledning er Sun Ra Arkastra, Yo La Tengo, No Age, School Of Seven Bells og Bright Black Morninglight, som alle gjorde flotte konserter.