HEALTH har for vane å la andre gjøre remixer av de originale skivene sine. I juni slippes "Disco 2", som er remixet materiale fra foregående "Get Color".
Okkyung Lee kommer opprinnelig fra Korea, men studerte ved Berklee, USA. Hun er nå bosatt i NYC og der fant hun raskt sin plass i avant-garde/noise-miljøet. Hun har spilt med John Zorn, Thurston Moore, Nels Cline, Chris Corsano, Jim O´Rourke og en hel mengde andre. Denne er da også sluppet på den totalt grenseløse labelen til Thurston Moore, Ecstatic Peace, i tillegg kun på vinyl. Dette albumet er et soloprosjekt og består kun av improvisert cello. Hun utforsker grensene for sitt instrument og trekker det om mulig enda litt lenger. Av og til dukker det opp lyder som godt kunne kommet fra saksofoner. Dype basstoner, plukking, mykt og kraftfullt. Dette er en musiker som utnytter sitt instrument til fulle. Som så mye annet jeg skriver om er heller ikke dette for alle, men dersom du ønsker å utvide dine musikalske horisonter, vil dette bare gjøre deg godt!
Linker:
Æthenor er et stjernelag av artister og et meget spesielt prosjekt. De fleste vil nok være mest opptatt av at Stephen O´Malley (Sunn O))), Khanate) er med her. Men som så mange av prosjektene han gjør er dette ganske fjernt fra det han gjør med Sunn, men nok om det. Æthenor utgjøres i tillegg av Vincent De Roguin (Shora) and Daniel O’Sullivan (Guapo) og ikke minst David Tibet (Current 93).
Dette er kunstmusikk og undergrunnsmetal, men har elementer fra mange sjangre som frijazz, ambient, elektronika og mørk doom. Her florerer det med flotte lyder og skifter hele veien underveis, instrumenteringen og Tibet´s mørke, messende og apokalyptiske vokalarbeid utgjør en utrolig flott enhet. Noen vil kanskje til og med kalle det demonisk. Platen er sparsom med informasjon og låtene har ingen titler. Coverkunsten er som vanlig kryptisk og dømmer man bare fra coveret, så kan en tro at dette er veldig mørk metal, noe det jo også er på sin helt egen måte. Plata er apokalyptisk i sin helhet, men jeg oppfatter ikke musikken som negativ på noen måte. Sært, kryptisk og rart, men absolutt et fantastisk prosjekt i kraft av seg selv.
Link:
”Escape” er første plate fra tidligere omtalte Moon Duo. Erik Ripley styrer det hele med sine repeteterende riff og sløye vokalsound. Det er som tidligere nevnt ikke så fjernt fra moderbandet Wooden Shjips i uttrykket, men skiller seg likevel fra det. Trommemaskinen bidrar til å skape et hypnotisk groove og åpningslåta ”Motorcycle, I Love You” er representativ for bandet sound. Selv om dette er rimelig fett er det grenser for hvor mye repetisjon en klarer av gangen, men det er jo heller ikke nødvendig å spille hele plata hver gang. Fire låter, som klokker inn på omkring halvtimen er helt greit, god groovy psykedelia. Personlig ser jeg frem til langsomme sommerkvelder med dette som soundtrack. 
Jim O´Rourke´s veier er uransakelige. Jeg kjenner til få artister som tar seg større friheter og i større grad enn ham går sine egne veier. På dette prosjektet har han med seg Chris Corsano og Darin Gray. Sammen blir de denne ekstremt tunge improvisasjonstrioen Osorezan. Dette er spilt inn live i Japan 2006,sluppet på vinyl av Drag City i 2008. Chris Corsano er i min oppfatning en av verdens dyktigste perkusjonister/trommiser, han er for noen kjent fra Sunburned Hand Of The Man, men har spilt med ekstremt mange andre også. Dette er totalt fri improvisasjon gjort av tre nærmest geniale musikere. Osorezan er japansk, er navnet på et hellig fjell og betyr ”porten til helvete”, og musikken på denne platen kan sikkert oppfattes som det av mange. Tittelen på plata kan oversettes med noe sånt som ”hvor er mitt øre”. Det er O´Rourke som leder an det hele og hans gitarlyd er særegen, men til tider minner det om lyden av Moore/Ranaldo. Musikken beveger seg etter et rolig og deretter intenst mønster. Frijazz/impro av dette formatet er ikke standardvare. Lytt hvis du orker og har lyst til å høre utrolig dyktige musikere utfolde seg fritt. Linken under presenterer ikke noe fra dette prosjektet.
Link:
http://www.myspace.com/halfwaytoathreeway
Den islandske komponisten Jóhann Jóhannsson har vært på stjernehimmelen i en årrekke. Hans musikk er som veldig mye annen musikk fra sagaøya veldig filmatisk og ganske riktig er denne platen med den fantastisk vakre tittelen filmusikk. Filmen har jeg ikke sett, men med så vakker musikk bør det være en fin film også. Fordi dette er et soundtrack er mange av låtene basert på ett eller flere gjentagende temaer, men det er ikke noe man plages av ved lytting. Fullkommen vakker musikk, som best kan beskrives med ord som hjemsøkende, svevende og filmatisk. Platen er tigjengelig på download, men finnes også på klar vinyl. Den er gitt ut på den supre labelen Type.
