”Do not follow where the path may lead, go instead where there is no path and leave a trail.”
Det er ikke akkurat mange overraskelser på denne Satyricon utgivelsen, men den er allikevel utrolig fet. Satyricon har på sine siste skiver vendt seg mer og mer mot rockbasert lyd. Wongraven har selv uttalt at det er det han vil ha, men mer ekstremt, og det er det selvfølgelig når disse gutta produserer. Som vanlig er det Satyr selv som sitter i stolen, men han har fått noe hjelp av Joe Barresi denne gangen, og det virker. Blodfansen vil sikkert grine på nesa og mene at det blir kommersielt, men man kan ikke løpe rundt å tenke på kirkebrenning hele livet, for det betaler dårlig i lengden. For min del passer det utmerket at Satyricon tar på seg jobben med å få ekstrem-metal ut til folket. ”The Age Of Nero” er en seig, sexy og mørk dommedagsmaskin, og hele skiva hørt sammenhengende kan kanskje virke noe monoton, dette gjør at å høre låtene enkeltvis trolig gir en fetere opplevelse. Dersom du ikke passer på kan det være at hoftene begynner å bevege på seg, mens du har allsang(growl) med Satyr.
De låtene som først setter spor er følgende: ”Commando”, ”Black Crow On A Tombstone”, ”My Skin Is Cold” og ”The Wolfpack”. Det er også artig at siste låta ”Den Siste” er på norsk.
Satyricon leverer alltid og dette er en solid plate, som er preget av Satyr´s perfeksjonisme og de to hovedmedlemmenes utrolig samspill. Det er bare å glede seg til årets Øya-konsert!
Det for meg ukjente bandet Young Widows har fått med seg venner og skal gi ut fire split-singler, som sammen vil utgjøre et puslespill. Coverkunsten tar seg veldig godt ut og musikken er ikke dårlig den heller. På denne singelen er det den ikke ukjente Bonnie ´Prince` Billy som presenterer en ny låt på b-siden, låta heter "Poor Shelter". Låta faller vel inn i hans ellers gode katalog som en svært fin låt og skal bare være å finne på denne singelen.
