The Age Of Nero...

”Do not follow where the path may lead, go instead where there is no path and leave a trail.”

Det er ikke akkurat mange overraskelser på denne Satyricon utgivelsen, men den er allikevel utrolig fet. Satyricon har på sine siste skiver vendt seg mer og mer mot rockbasert lyd. Wongraven har selv uttalt at det er det han vil ha, men mer ekstremt, og det er det selvfølgelig når disse gutta produserer. Som vanlig er det Satyr selv som sitter i stolen, men han har fått noe hjelp av Joe Barresi denne gangen, og det virker. Blodfansen vil sikkert grine på nesa og mene at det blir kommersielt, men man kan ikke løpe rundt å tenke på kirkebrenning hele livet, for det betaler dårlig i lengden. For min del passer det utmerket at Satyricon tar på seg jobben med å få ekstrem-metal ut til folket. ”The Age Of Nero” er en seig, sexy og mørk dommedagsmaskin, og hele skiva hørt sammenhengende kan kanskje virke noe monoton, dette gjør at å høre låtene enkeltvis trolig gir en fetere opplevelse. Dersom du ikke passer på kan det være at hoftene begynner å bevege på seg, mens du har allsang(growl) med Satyr.
De låtene som først setter spor er følgende: ”Commando”, ”Black Crow On A Tombstone”, ”My Skin Is Cold” og ”The Wolfpack”. Det er også artig at siste låta ”Den Siste” er på norsk.
Satyricon leverer alltid og dette er en solid plate, som er preget av Satyr´s perfeksjonisme og de to hovedmedlemmenes utrolig samspill. Det er bare å glede seg til årets Øya-konsert!