Okkyung Lee – I Saw The Ghost Of An Unknown Soul And It Said…(Ecstatic Peace 2008)

Okkyung Lee kommer opprinnelig fra Korea, men studerte ved Berklee, USA. Hun er nå bosatt i NYC og der fant hun raskt sin plass i avant-garde/noise-miljøet. Hun har spilt med John Zorn, Thurston Moore, Nels Cline, Chris Corsano, Jim O´Rourke og en hel mengde andre. Denne er da også sluppet på den totalt grenseløse labelen til Thurston Moore, Ecstatic Peace, i tillegg kun på vinyl.

Dette albumet er et soloprosjekt og består kun av improvisert cello. Hun utforsker grensene for sitt instrument og trekker det om mulig enda litt lenger. Av og til dukker det opp lyder som godt kunne kommet fra saksofoner. Dype basstoner, plukking, mykt og kraftfullt. Dette er en musiker som utnytter sitt instrument til fulle. Som så mye annet jeg skriver om er heller ikke dette for alle, men dersom du ønsker å utvide dine musikalske horisonter, vil dette bare gjøre deg godt!

Linker:

http://www.myspace.com/okkyunglee

http://www.okkyunglee.com/okkyunglee/

Æthenor – Faking Gold & Murder (VHF 2009)

Æthenor er et stjernelag av artister og et meget spesielt prosjekt. De fleste vil nok være mest opptatt av at Stephen O´Malley (Sunn O))), Khanate) er med her. Men som så mange av prosjektene han gjør er dette ganske fjernt fra det han gjør med Sunn, men nok om det.

Æthenor utgjøres i tillegg av Vincent De Roguin (Shora) and Daniel O’Sullivan (Guapo) og ikke minst David Tibet (Current 93).

Dette er kunstmusikk og undergrunnsmetal, men har elementer fra mange sjangre som frijazz, ambient, elektronika og mørk doom. Her florerer det med flotte lyder og skifter hele veien underveis, instrumenteringen og Tibet´s mørke, messende og apokalyptiske vokalarbeid utgjør en utrolig flott enhet. Noen vil kanskje til og med kalle det demonisk. Platen er sparsom med informasjon og låtene har ingen titler. Coverkunsten er som vanlig kryptisk og dømmer man bare fra coveret, så kan en tro at dette er veldig mørk metal, noe det jo også er på sin helt egen måte. Plata er apokalyptisk i sin helhet, men jeg oppfatter ikke musikken som negativ på noen måte. Sært, kryptisk og rart, men absolutt et fantastisk prosjekt i kraft av seg selv.

Link:

http://www.myspace.com/aethenor

Moon Duo - Escape (Woodsist 2010)

”Escape” er første plate fra tidligere omtalte Moon Duo. Erik Ripley styrer det hele med sine repeteterende riff og sløye vokalsound. Det er som tidligere nevnt ikke så fjernt fra moderbandet Wooden Shjips i uttrykket, men skiller seg likevel fra det. Trommemaskinen bidrar til å skape et hypnotisk groove og åpningslåta ”Motorcycle, I Love You” er representativ for bandet sound. Selv om dette er rimelig fett er det grenser for hvor mye repetisjon en klarer av gangen, men det er jo heller ikke nødvendig å spille hele plata hver gang. Fire låter, som klokker inn på omkring halvtimen er helt greit, god groovy psykedelia. Personlig ser jeg frem til langsomme sommerkvelder med dette som soundtrack.

Link:

http://www.myspace.com/moonduo

Osorezan - Mimidokodesuka (Drag City 2008)

Jim O´Rourke´s veier er uransakelige. Jeg kjenner til få artister som tar seg større friheter og i større grad enn ham går sine egne veier. På dette prosjektet har han med seg Chris Corsano og Darin Gray. Sammen blir de denne ekstremt tunge improvisasjonstrioen Osorezan. Dette er spilt inn live i Japan 2006,sluppet på vinyl av Drag City i 2008. Chris Corsano er i min oppfatning en av verdens dyktigste perkusjonister/trommiser, han er for noen kjent fra Sunburned Hand Of The Man, men har spilt med ekstremt mange andre også. Dette er totalt fri improvisasjon gjort av tre nærmest geniale musikere.

Osorezan er japansk, er navnet på et hellig fjell og betyr ”porten til helvete”, og musikken på denne platen kan sikkert oppfattes som det av mange. Tittelen på plata kan oversettes med noe sånt som ”hvor er mitt øre”. Det er O´Rourke som leder an det hele og hans gitarlyd er særegen, men til tider minner det om lyden av Moore/Ranaldo. Musikken beveger seg etter et rolig og deretter intenst mønster. Frijazz/impro av dette formatet er ikke standardvare. Lytt hvis du orker og har lyst til å høre utrolig dyktige musikere utfolde seg fritt. Linken under presenterer ikke noe fra dette prosjektet.

Link:

http://www.myspace.com/halfwaytoathreeway

Jóhann Jóhannsson – And In The Endless Pause There Came The Sound Of Bees (Type 2009)

Den islandske komponisten Jóhann Jóhannsson har vært på stjernehimmelen i en årrekke. Hans musikk er som veldig mye annen musikk fra sagaøya veldig filmatisk og ganske riktig er denne platen med den fantastisk vakre tittelen filmusikk. Filmen har jeg ikke sett, men med så vakker musikk bør det være en fin film også.
Filmen heter ”Varmints” og er laget av Marc Craste basert på en bok av samme mann. Jóhannsson er en moderne komponist og står i den samme tradisjonen som tidligere omtalte Max Richter. De tilhører neo-klassisismen og bruker også en del elektronika i sine komposisjoner. Det er til tider klassisk-ambient, elektronikken og koret underveis gjør dette til en total lytteopplevelse.

Fordi dette er et soundtrack er mange av låtene basert på ett eller flere gjentagende temaer, men det er ikke noe man plages av ved lytting. Fullkommen vakker musikk, som best kan beskrives med ord som hjemsøkende, svevende og filmatisk. Platen er tigjengelig på download, men finnes også på klar vinyl. Den er gitt ut på den supre labelen Type.

Linker:

http://www.johannjohannsson.com/

http://www.myspace.com/johannjohannsson

Nadja - Belle Betes (Beta-lactam Ring Records 2009)

Nadja er opprinnelig et kanadisk band, men fremstår rimelig internasjonale. Med den hyperaktive Aidan Baker i spissen slippes det et utall av utgivelser med dette bandnavnet. Denne plata ble sluppet sent i 2009, men har ikke kommet i hus før nå. Den består av et par alternative mikser av tidligere utgitte saker og to nye låter. Nadja låter atmosfærisk og svevende og lydbildet fremstår som seigt og tungt.

Bandet er ikke lett å sette merkelapp på og jeg ser ikke noen grunn til å gjøre det heller. Disse låtene faller godt inn i Nadja´s etter hvert store katalog. Seige langsomme riff og fuzza gitarer, som sammen med annen instrumentering bygger opp den enorme veggen av lyd som er Nadja´s varemerke. Av og til dukker en vokal opp og den fletter seg inn i lydbildet på en flott måte. Bandet er ofte ute på veien og leverer fete sceneopptredener. Ikke mange videoer ute og går fra dette bandet, men altså en enorm katalog å ta av. På linken under kan du blant annet høre Nadja gjøre cover av a-ha!!!

Linker:

http://www.myspace.com/nadjaluv

http://blrrecords.com/

Clipd Beaks - To Realize (Lovepump United 2010)

Siste plate fra det flotte bandet Clipd Beaks, ”To Realize” tar opp tråden der den forrige tonet ut. Jeg synes Clipd Beaks absolutt har blitt et band å regne med. De slippes på kredlabelen Lovepump United, som også huser et annet av mine favorittband, nemlig Indian Jewelry. Det kan absolutt mistenkes at disse folka ofte tar en ørkentur sammen, kanskje har de med seg gutta fra HEALTH også. Deres første langspiller "Hoarse Lords" kan også anbefales på det sterkeste, men denne plata er mer helhetlig og bedre sammensatt og flertallet av låtene er bra. Clipd Beaks hører hjemme i samme familie som overnevnte band, men jeg kan i tillegg nevne Liars i denne sammenhengen. Dette bandet består av tre mann og de lager en form for kontrollert bråkerock, men for all del ikke tro at det er noise. Låtene er forholdsvis rolige, men har noen utblåsninger her og der. Det svever en type mørk psykedelia i kulissene og bandet leverer sin til nå beste plate. Lagvis, sonisk og flott godlyd for våren…

Linker:

http://www.myspace.com/lovepumpunited

http://www.myspace.com/clipdbeaks

Elephant 9 - Walk The Nile (Rune Grammofon 2010)

Elephant 9 har sluppet en ny plate og den er massiv. Det driver av gårde i et forrykende tempo og det er svært vanskelig å finne en hvilepuls underveis. Det er jazz, kraut, spacerock og lange improviserte elementer og de tre superinstrumentalistene gir full gass. Personlig synes jeg nok de er best på det som høres improvisert ut og hvor det nesten grenser til litt støyrock. Plata er ren instrumental, noe som nok kan virke negativt for enkelte. Det kan kanskje virke litt langdrygt i små øyeblikk, men kvaliteten på det musikalske og spillegleden på denne plata er lett å fascineres av. Lydbildet domineres av Rhodes, Hammond og andre analoge synther og plata er spilt inn live.

Rune Grammofon står oftest for høy kvalitet både når det gjelder det musikalske og det kunstneriske ved en plate og som vanlig er det Kim Hiorthøy som står for coverkunsten. Har vært så heldig å se dette bandet på scenen en gang tidlig i karrieren, men håper at en ny anledning snart dukker opp.

Band:

http://www.myspace.com/elephant9theband