Wooden Shjips - Dos (Holy Mountain 2009)

Wooden Shjips er her med sitt andre album og er du tilhenger av hypnotisk rock, rytme som holder seg gjennom ti minutter lange låter, spilt av langhårede menn, så er dette bra for deg.
Bandet pløyer ikke så mye ny mark og egentlig ikke sin gamle heller, men det er i alle fall ekte. Bandet lever åpenbart etter filosofien om at mindre er mer.
De har enkelt og greit kalt plata for ”Dos”, bandet liker å holde det enkelt. Det er snakk om få låter, kun fem i tallet, men de er til gjengjeld rimelig lange. De har base i San Francisco, men det er tydelig at de har en god porsjon gener fra Tyskland (kraut), så vel som New York. Tekstene er underlig, kanskje til og med betydningsløse og vokalen inngår mer som et element i låtene.

Åpningslåten ”Motorbike” trollbinder deg og tar deg vuggende med videre på en reise i psykedelialand. Det er ikke til å skjule at låtene ofte ligner hverandre, enkeltlåter er ikke enkle å peke ut, men ”For So Long” er min foreløpige favoritt. Det er stødig og langsomt, kun avbrutt av enkelte gitarpartier underveis.
Dette er definitivt en god plate til sofabruk!

Band:
http://www.myspace.com/woodenshjips
Label:
http://www.holymountain.com/

Svarte Greiner - Kappe (Type 2009)

Svarte Greiner er Erik Skodvin. Han er også kjent fra Miasmah og Deaf Center, begge prosjekter som har høstet stor anerkjennelse. ”Kappe” er Svarte Greiner´s andre album og kan sette i sjangre som doom/ambient/electronica/neoklassisk. Det har i nær sagt alle omtaler av denne plata blitt trukket frem hvor filmatisk dette er og at det ville passet som soundtrack til en heftig grøsser. Jeg velger heller å se på dette som musikk/performance på meget høyt nivå.

Låtene som blir presentert utvikler seg langsomt, sporene er lange og nærmest episke i formen. Det er en fantastisk klang i lydene og alle har en utrolig lydrikdom, som gjør at det filmatiske elementet blir så åpenbart, men hvor skummelt det er får hver enkelt lytter avgjøre selv. Åpningslåten ”Tunnel Of Love” er definitivt ingen kjærlighetslåt, heller en noe klaustrofobisk introduksjon til Svarte Greiner anno 2009. Skodvin skaper et univers av dissonans, feedback ved hjelp av bue på strengeinstrumenter og diverse teknologi.

Her finnes skjærende lyder og dempet støy, under ligger det en udefinerbar sort masse som drar deg langsomt inn i et mørkt landskap. Dette landskapet er både naturlig og post-industrielt og det vil nok gi best effekt om det ikke er helt lyst når du skal lytte på dette inspirerende verket.
Greinene er tykke, kraftige og svartere enn tidligere, det skal godt gjøre å slite seg fri fra dem.

Artist:
http://www.myspace.com/svartegreiner

Kurt Vile - Constant Hitmaker (Woodsist 2009)

Denne plata er en samling av Vile´s tidligere arbeider, og ble gitt ut på cd i 2008. Nå er vinylutgaven her og det er en fin sak. Kurt Vile hører til i Philadelphia, er en singer/songwriter, men heller i retning psych lo-fi bedroom klassen. Fyren har delt scene med blant andre Magik Markers, Blues Control og Times New Viking. Teknologien hjelper til å gjøre dette til stort sett et enmannsprosjekt, ved hjelp av relativt enkel programmering lager Kurt Vile de vakreste perler.

Hør på ”Breathin’ Out”, ”Deep Sea” og den flotte ”Freeway”, alle er veldig gode eksempler på Vile´s gode meloditeft. Fyren har bena godt plantet i den alternative rockehistorien og et kult grep om knotteskruingen, og inspirasjonskilder kunne nevnes i fleng, men han smelter det sammen på en elegant måte.

Skal det være interessant å lytte til musikk som dette er det avhengig av en ting…god låtskriving, noe Kurt Vile mestrer til fulle.
Artist:
http://www.myspace.com/kurtvileofphilly
Label:
http://woodsist.com/

Nice Face - Exterminator (HoZac 2009)

Nice Face blir ofte sammenlignet og nevnt sammen med Blank Dogs. Det skyldes at de ofte gir ut på samme label og at de er Brooklyn-baserte enmannsband. Den viktigste grunnen er nok at sjanger og lydbilde også er i det samme landskapet, men der Blank Dogs ofte er noe mer dyster og depressiv, er Nice Face mer i retning av punken. Singelen ”Exterminator” er absolutt lo-fi, rett frem ny punk, eller power-pop, om du vil. Låtene på denne 7" er også mer gitarbaserte enn tidligere utgivelser. Coveret taler vel for seg selv, men bør bli en sterk konkurrent i klassen ”sære cover” i 2009. Baksiden er mye verre!

Label:
http://www.myspace.com/horizontalaction

Band:
http://www.myspace.com/nicefacetheband

Young Widows...(Temporary Residence, 2009)

Det for meg ukjente bandet Young Widows har fått med seg venner og skal gi ut fire split-singler, som sammen vil utgjøre et puslespill. Coverkunsten tar seg veldig godt ut og musikken er ikke dårlig den heller. På denne singelen er det den ikke ukjente Bonnie ´Prince` Billy som presenterer en ny låt på b-siden, låta heter "Poor Shelter". Låta faller vel inn i hans ellers gode katalog som en svært fin låt og skal bare være å finne på denne singelen.
Hovedbandet Young Widows presenterer "King Of The Back-Burners", en låt som i utgangspunktet er ganske fjernt fra hans univers, en litt skitten rockelåt, som gjør at jeg har lyst til å høre mer av dem.
http://temporaryresidence.com/
http://www.myspace.com/youngwidows

Original Silence...

Jeg har ventet utrolig lenge på ”The Second Original Silence” i vinylutgave, men nå er den endelig i hus. Det må aller først understrekes at dette ikke er musikk for massene, de fleste såkalte normale folk du måtte finne på å spille dette for, vil tro at du er ravende gal. For de som er oppriktig interessert vil medlemmene i dette prosjektet derimot vekke mange gode minner. De som fikk oppleve dette live under fjorårets Øya, vil få gode minner, men også minner om en nær tinnitus-opplevelse etter deres konsert på Rockefeller.
Gruppa består av Thurston Moore, Mats Gustafsson, Jim O´Rourke, Terrie Ex, Massimo Pupillo og Paal Nilssen – Love, med andre ord et stjernelag av en annen verden.
Detter er lyd i frijazz/støy landskapet og du verden som det låter, alle titlene på denne utgivelsen er selvfølgelig spilt inn live, noe annet ville trolig vært umulig. Disse gutta er improvisasjonens mestere, noe de viser til fulle på denne utgivelsen.
Coveret er det Kim Hiorthøy som står for, som vanlig leverer han flott coverkunst. Plata gis ut på Smalltown Superjazz som dobbel vinyl og kun i 1000x.
http://www.smalltownsupersound.com/

The Age Of Nero...

”Do not follow where the path may lead, go instead where there is no path and leave a trail.”

Det er ikke akkurat mange overraskelser på denne Satyricon utgivelsen, men den er allikevel utrolig fet. Satyricon har på sine siste skiver vendt seg mer og mer mot rockbasert lyd. Wongraven har selv uttalt at det er det han vil ha, men mer ekstremt, og det er det selvfølgelig når disse gutta produserer. Som vanlig er det Satyr selv som sitter i stolen, men han har fått noe hjelp av Joe Barresi denne gangen, og det virker. Blodfansen vil sikkert grine på nesa og mene at det blir kommersielt, men man kan ikke løpe rundt å tenke på kirkebrenning hele livet, for det betaler dårlig i lengden. For min del passer det utmerket at Satyricon tar på seg jobben med å få ekstrem-metal ut til folket. ”The Age Of Nero” er en seig, sexy og mørk dommedagsmaskin, og hele skiva hørt sammenhengende kan kanskje virke noe monoton, dette gjør at å høre låtene enkeltvis trolig gir en fetere opplevelse. Dersom du ikke passer på kan det være at hoftene begynner å bevege på seg, mens du har allsang(growl) med Satyr.
De låtene som først setter spor er følgende: ”Commando”, ”Black Crow On A Tombstone”, ”My Skin Is Cold” og ”The Wolfpack”. Det er også artig at siste låta ”Den Siste” er på norsk.
Satyricon leverer alltid og dette er en solid plate, som er preget av Satyr´s perfeksjonisme og de to hovedmedlemmenes utrolig samspill. Det er bare å glede seg til årets Øya-konsert!