Fire! - You Liked Me Five Minutes Ago (Rune Grammofon 2009)

Det er trolig ingen uenighet om at Mats Gustafsson er en legende. Mannen har spilt i enormt mange konstellasjoner og bidratt på et utall skiver, for ikke å snakke om antall konserter.
På denne utgivelsen fra Rune Grammofon er det ikke nødvendigvis MG som fortjener oppmerksomheten mest. Det er derimot de to andre svenskene Johan Berthling og Andreas Werliin, på henoldsvis bass og trommer. Werliin er kjent fra den svenske duoen Wildbirds & Peacedrums og vokalisten, Mariam Wallentin, fra gruppa låner stemmen på et av kuttene her.
Det groover og ruller til tider helt vanvittig av disse låtene. Werliin og Berthling bygger et bunnsolid grunnlag, for så å la Gustafsson leke seg over det hele. De tar også i bruk hammond og elektroniske effekter og det hele gir i grunnen et rocka lydbilde, samtidig kan frijazzimprovisasjonen høres tydelig. Til tross for trioformatet høres det ut som en hel gjeng.
Altså, en utrolig fet utgivelse fra noe som trolig er mer et prosjekt enn et band, men det er jo lov og håpe på mer.
Nok en gang, et flott coverdesign av Kim Hiorthøy, noe som etter hvert har blitt en vane fra Rune Grammofon.
Label:

http://www.runegrammofon.com/

Band:

http://www.myspace.com/earthwindand

Classics 5# Thurston Moore - Psychic Hearts (Geffen 1995)

”I know you have a fucked up life

Growing up in a stupid town

Your mother was a mixed up chick

And your father he just fucked around

A little too much for his own good…”

Thurston Moore´s soloalbum fra 1995 er kanskje et av de mest spilte i min samling.
På skiva har han med seg Steve Shelley (SY) på trommer og Tim Foljahn (Two Dollar Guitar) på gitar.
De femten låtene er kjappe og ganske rett på sak rockelåter, med unntak av ”Elegy For All The Dead Rock Stars”. Selvfølgelig er det dissonans og skeive gitarlyder her og der, det er tross alt Thurston Moore det handler om. Sistnevnte låt klokker inn på nærmere tjue minutter og er helt klart den mest eksperimentelle på skiva. Det låter tett og konsist, men selvfølgelig høres Sonic Youth under det hele. Det er ikke så underlig, med tanke på at både Thurston og Steve Shelley har en så særegen sound på sine respektive instrumenter.
Likevel er nok dette låter som ikke passer inn i SY´s katalog, til det er nok strukturene litt for enkle. Det er i grunnen bare fete låter her, men ”Ono Soul”, ”Staring Statues” og tittelkuttet ”Psychic Hearts” er kanskje de som utmerker seg mest.
Dersom en kjøper vinylutgaven, som selvfølgelig alle gjør, så kommer den med ekstra spor og det i dette formatet den flotte coverkunsten kommer til sin rett.

No Age - Losing Feeling (Sub Pop 2009)

De to skrudde typene i No Age er tilbake etter sitt høyt skattede album ”Nouns”. Denne gangen med en EP, fire spor som klokker inn på omtrent 14 minutter. I likhet med ”Nouns” er coverkunsten også denne gangen utført på en flott måte.
Det virker helt klart som om noe har skjedd, det vil si at de fortsatt har en hang til støy, men for meg virker det som at låtene henger enda litt mer sammen enn tidligere.
Dersom denne plata er representativ for hva vi kan forvente fremover, så gleder jeg meg.
I den endeløse rekken av tomannskonstellasjoner, må det sies at No Age kommer svært godt ut av det. Dette er i høyeste grad levende støyrockpopskrangel, som virkelig får deg opp av godstolen.
Åpningslåta ”Losing Feeling” er en rimelig fet låt i god tradisjon, en låt som samtidig varsler og minner meg på at fremtiden ser lys ut for mitt forhold til dette bandet. Neste låt "Genie" tar det litt ned igjen.
”Aim At The Airport” er en nesten ambient, litt sløv sak, som er uvant fra denne kanten og følges av låta ”You're A Target” tar tankene tilbake til tidligere bedrifter fra disse gutta, her banker det nemlig løs i en kjapp rocker.
Når neste hele plate blir sluppet, så vil nok denne etterhvert bli spilt rimelig lite, men en absolutt fet utgivelse, som i mine ører lover godt.

Band:

http://www.myspace.com/nonoage

Håkon Kornstad & Ingebrigt Håker Flaten - Elise (Compunctio 2008)

Jazz er ikke overrepresentert på denne bloggen, men nå er det sent på året og behovet for den slags lyd melder seg sterkere på denne tiden enn ellers.
Jeg er en stor fan av jazz i dens mange avskygninger, men de siste årene kanskje særlig i segmentet moderne frijazz. ”Elise” er en plate fra to av de fremste på den norske greinen av sjangeren. Plata kom ut høsten 2008 og er derfor ingen ny utgivelse.
Det er derfor med stor forventning jeg følger de enkelte artistenes soloarbeider. Saksofonisten Håkon Kornstad (Wibutee m.m.) har i lengre tid vært en av favorittene og hans skiver er uten unntak fantastiske utgivelser. Hans siste ”Dwell Time” er rett og slett en perle, noe også omtalte skive har blitt kalt.
På ”Elise” spiller han sammen med bassist Ingebrigt Håker Flaten (The Thing, Atomic). Disse gutta er å finne i svært mange av prosjektene innen norsk jazz de siste årene og kan jevnlig oppleves live i et utall av konstellasjoner.
Tittelen ”Elise” viser til Flatens bestemor, som var svært glad i haugianske salmer, og tar for seg fire tradisjonelle folketonesalmer, selvfølgelig tolket på en fri, moderne og delvis improvisert måte. De har også flettet inn en cover av Keith Jarrett. Sjekk låttitlene så forstår du hvilken...

Titlene er tradisjonelle salmetitler, som ”Death & The Flower", "Etter Elise", "Ak Mon Jeg Staar I Naade", "Dagen Viger Og Gaar Bort", and "For Himmerigs Land Maa Man Kjempe". Låten har også basis i disse tradisjonelle tonene.
Bestemoren åpner også plata i et gammelt opptak synger hun en av sine salmer. Derfra og ut er det egentlig ikke så tradisjonelt. Dette er en stillferdig, nesten innadvendt produksjon og det spilles med en enorm følsomhet. Helheten er en spennende sak, som definitivt passer til årstiden. Et annet ord som kanskje er dekkende er tidløs.
http://www.kornstad.com/

A Place To Bury Strangers - Exploding Head (Mute 2009)

A Place To Bury Strangers har en fantastisk sound og de spiller høyt og stort. Det er en vegg av lyd som reiser seg og bandet klarer å skape en unik sound og kombinasjon av elementer, noe som gjør dem mer interessante enn et flertall av sine samtidige. De prøver på ingen måte og kopiere sine kilder, bare gjøre ting bedre og tøffere. Selvfølgelig ligger det noe My Bloody Valentine/Jesus & Mary Chain under her, men etter og hørt band som har blitt sammenlignet med nevnte i årenes løp, så stiller APTBS de fleste av dem i skyggen.
Her serverer de fantastisk gitarlyd, mye feed og reverb, mengder av pedaler og det fylles ut med en vokal som passer perfekt inn. Til tross for det til tider nesten frenetiske drivet i trommene, flyter gitar og vokal på en måte i en annen sfære.
Oliver Ackermann elsker gitareffekter, han produserer da også sine egne effektpedaler under navnet Death By Audio. (Hans pedaler brukes av blant andre Sonic Youth og vårt eget Sereena Manesh.)

Tittelen på skiva ”Exploding Head” sier en del, fordi det er akkurat hva bandet prøver og få til å skje med ditt hode.

Låtene burde mane frem mange følelser, gitarene høres av og til nærmest ut som tannlegebor eller andre torturlignende instrumenter. Hele veien ligger det likevel en enorm popfølelse under den krevende produksjonen og dette gjør seg definitivt best på en rimelig bra stereo.

Noen vil nok tenke at bandet ikke har forandret seg så mye siden den selvtitulerte debutskiva, noe de kanskje heller ikke har, men om bandet ikke nødvendigvis forandrer seg, så vil de nok forandre lyttere. Jeg ser heller ikke at det er nødvendig å forandre noe som er så fett.
Det er vanskelig å trekke frem enkeltlåter eller den beste låta fra denne skiva. Åpningslåta ”It Is Nothing” føles mye lenger enn sine rundt 3 min., men absolutt på en positiv måte. Det fortsetter i grunn på denne måten underveis. Merkelig nok er tittelkuttet ”Exploding Head” av det mer rolige slaget og en flott låt på alle måter. Skiva avsluttes med låta ”I Live My Life To Stand In The Shadow Of Your Heart”, en flott låt med en fantastisk tittel.

Band:

http://www.myspace.com/aplacetoburystrangers

deathbyaudio.net

Oslo Graffiti 1984 - 2009 (Ocht Forlag 2009)

Jeg fikk akkurat denne boka i form av en gave, en bok bestående av bilder, mange bilder, av det enorme mangfoldet av piecer i hovedstaden. Boka tar for seg graffitiens historie i Oslo i perioden 1984 – 2009 og har blitt et viktig manifest av en uglesett kunstform. Boka hadde faktisk slippfest her i Skien i går på Telemark Kunstnersenters nye storstue i den gamle banken.

Dersom du liker mye av det du ser på de ellers grå og triste murveggene rundt i bybildet, så er dette en utrolig flott billedbok og en dokumentasjon av arbeidet til en rekke dyktige utøvere. De fleste av disse verkene blir vasket bort rimelig kjapt, siden det jo er kriminelt og av de fleste betraktet som hærverk. Det finnes steder hvor det er mer eller mindre lovlig å uttrykke seg, steder der verkene får stå en stund.
Resultatet er derfor en flott kunstbok med et flott hardcover og gode bilder. Boka dokumenterer norsk gatekunst, dens utøvere og deres kunst på en fin måte. Dette fordi det ikke bare er fine ting her, men også bilder av ikke fullt så fine saker, gjort på steder man kanskje burde latt være. Boka er gitt ut med støtte fra Norsk Kulturråd og gitt ut i 500eks. En perfekt bok for de som liker bøker med bare bilder...
Bildet nummer to over er ikke hentet fra boka, men er et bilde av Alistair Parker tatt utenfor Hausmania i Oslo.
http://www.guardian.co.uk/artanddesign/gallery/2009/jan/05/photography-your-photos-january-2009?picture=341551020

Spectrum - War Sucks (Mind Expansion 2009)

Spectrum er Sonic Boom, eller Pete Kember som han egentlig heter. Han var den viktigste drivkraften i Spacemen 3, sammen med Jason Pierce.
Etter mange år i tilsynelatende dvale er han nå tilbake med en fantastisk EP, for alle som har savnet hans tilstedeværelse. Denne EP´n lover godt for albumet, som er ventet noe senere i høst.

Det er fire låter på skiva, hvor to er coverlåter. Tittelkuttet er War Sucks, en gammel Red Krayola – klassiker, den andre er en meget interessant versjon av Laurie Anderson´s Walking & Falling. Begge er gjort på umiskjennelig Sonic Boom vis. Det er altså psykedeliapop på sitt aller beste vi snakker om her. Flytende gitarer, masse feedback og en rekke andre underlige lydeffekter, som noe som kalles Nebelwerfer Strains, et ”orgel” som visstnok ble brukt av tyskerne for å skape et enormt kaos under flyangrep!
Vinylen er en fargesprakende sak og kommer med både download og cd, for dem som fortsatt liker slikt. Jeg gleder meg til skiva kommer.

Band:

http://www.myspace.com/spectrumofficialpage

Label:
http://www.mindexpansionrecords.com/