Graveyards - vakre kirkegårder...

Graveyards er et av sideprosjektene til John Olson, som kanskje er mer kjent som frontmann i Wolf Eyes. Wolf Eyes er kjent som et pionerband innen noisesjangeren og er totalt kompromissløse.

Graveyards består av Ben Hall (percussion), Hans Buetow (cello), John Olson (saxophone), en konstellasjon som tilsynelatende kan virke relativt normal. Det er definitivt ikke tilfelle med disse gutta. De som kjenner Olson fra Wolf Eyes vet hvor brutalt og konfronterende det kan låte. Dette er rimelig langt fra rent lydmessig, men er egentlig ikke noe mindre eksperimentelt og det er i grunnen ganske konfronterende også. I denne konstellasjonen henter de ofte inn en lang rekke samarbeidspartnere og de gir ut alle utgivelsene sine i ekstremt limiterte mengder, det er nærmest som om de ikke ønsker at folk skal få kjøpt musikken. De av oss som handler vinyl kan med god samvittighet laste ned enkelte ting, som er vanskelig tilgjengelig på andre måter. Det må jo uansett kunne kalles sært, særlig med tanke på at prosjektet har omkring femti utgivelser på samvittigheten. Det sier seg selv at å omtale disse er poengløst, det er bare å anbefale en lytt, gjerne en lang en, dersom du skulle være heldig å komme over noe fra dette bandet. For de som for eksempel kjenner og liker enkelte av Mats Gustafsson´s arbeider er dette midt i blinken. Dette er likevel roligere og Graveyards lar de enkelte instrumentene få mer spillerom og tydlighet. Det er tidvis veldig stille, men det gjør det ikke noe mindre utfordrende.

Det tukles svært lite med elektronikk her, men uttrykket er så langt fra tradisjonelt som mulig. Selv om sammensetningen og instrumentene tilsier noe annet har nok dette prosjektet dypere røtter i støyen og frijazzen, og det hører definitivt til under den svært eksperimentelle paraplyen. Det er helt klart mer skånsomt for ørene enn Wolf Eyes og kan til tider tvert i mot være (nesten) balsam for ørene. Det males luftige lydlandskaper, tidvis brutale og utfordrende, men det hele fortoner seg likevel som en sonisk tripp i det aller ytterste av jazzen. Selv om musikken nok oppleves best i en livesetting, så låter det fint på anlegg også. En utfordring for de fleste, men utrolig spennende og trolig utviklende for mange. Også på dette prosjektet passer et av mine favorittsitater: "We play for the informed listener. We dont´t play to the person who´s tumbled in for the first time. We´re not looking to make it easy" (Evan Parker)