Dette er ikke fra et møte i en pinsemenighet, men fra My Bloody Valentine´s konsert på årets ATP. Dette viser vel at musikk også kan være religion. Lyden er ikke bra, men det er heller ikke poenget her. Spill gjerne/helst av uten lyd! Takk til Sten Enok for god observasjon og filming...
"We play for the informed listener. We dont´t play to the person who´s tumbled in for the first time. We´re not looking to make it easy" (Evan Parker)The Snake Decides har sitt navn fra en skive av Evan Parker. Prosjektet består av André Kassen og Jørn Erik Ahlsen, på henholdsvis sax og gitar, disse to har spilt sammen siden 2000. På denne lekre
Resultatet har blitt to flotte komposisjoner i det mer eksperimentelle hjørnet av jazzen.
Dette er absolutt et prosjekt det vil være fett å se live. I tillegg til det fysiske formatet, kan dette også kjøpes på iTunes.
Band:
ATP´s Nightmare Before Christmas 2009 er historie, men for en opplevelse, og ikke minst for et sted å arrangere en festival. Her er det spillehaller, bowling, badeland, countrybarer og vegg-til-vegg tepper, pluss mye mer av alt som er harry. Jeg fikk veldig mange bilder i hodet av hvordan dette stedet ser ut i den engelske fellesferien, et stikkord er Mike Leigh og hans filmer. Det var også rimelig absurd å stå i kø for en vannsklie sammen med en gjeng alternativhoder, men det var veldig gøy. Butlin´s er et feriested i den absolutte lavbudsjettsklassen, men det er jo ikke det viktige her. Det er en helt spesiell følelse å spise en fettdryppende engelsk frokost, akkompagnert av mine gode venner og en Guinness eller flere, sånn omkring nitiden om morgenen.
Serena Maneesh med Emil Nikolaisen i spissen, leverte et sett som burde få de fleste til å heve brynene. Det er rett og slett et komplett band. De spilte en hovedvekt av nye saker og det er bare å glede seg til neste skive. Frontfigurene er tydelig bevisst på sin stil, men fremstår som et sultent band, som er opptatt av å gi mye til sitt publikum. Det flott med denne typen musikere, de som er ydmyke ovenfor og betrakter seg selv på linje med sine tilhengere. Totalt sett en perfekt konsert fra et sammensatt og kunstnerisk band. En norsk stolthet! 
APTBS er et utrolig fett liveband, og lydbildet er ekstremt tett og intenst. Bandet er i mine øyne det mest nyskapende i sin sjanger. Også på denne konserten var lyden meget bra, og til tross for bandets innadvendte og mørke sceneshow, skinner låtene i gjennom det hele. Det er helt klart best å høre disse gutta live, da det ikke finnes et eneste stereoanlegg som kan yte dette bandet rettferdighet. De spilte låter både fra forrige skive og nye ting fra deres egentlige debutalbum ”Exploding Head”. Det toppet seg definitivt mot slutten, da to fra Serena Maneesh inntok scenen, og sammen viste de oss fremtiden.
Sonic Youth vil for alltid være mitt favorittband, de begynner å dra på årene, men er like kule og energiske som alltid. Dette settet sto likevel for meg som en ”studiokonsert”, og bandet hadde fokus på låter fra den siste skiva og krydret det hele med utvalgte klassikere. Det høres helt klart fjernt ut at jeg sier det, men for meg ble altså konserten noe ”kjedelig”. Men for all del, det vipper dem ikke fra tronen uansett.
Gutta fra Mercury Rev går tilbake i historien og spiller for tiden sitt store verk The Paralyzed Mind of the Archangel Void, under navnet Harmony Rockets. Konserten besto av en gjennomspilling av hele denne ”låta”. En fantastisk konsert, noe de som så dem i Oslo uka før sikkert kan bekrefte. Dette prosjektet har den nerven og kreativiteten som hovedbandet en gang i tiden hadde. Jeg håper virkelig at de fortsetter i denne retningen, etter en rekke ganske så kjedelige skiver bak seg.
J Mascis & The Fog var også en kul opplevelse. De som kjenner Mascis vet som regel godt hva de har i vente. For de som ikke vet det, er det et rockeøs og gitarspill fra en annen planet. Det kan fort bli litt mye i lengden, men det er jo så utrolig tøft. Når Mascis spiller med The Fog, er det uansett noe mer variert enn det han gjør med Dinosaur Jr.
Andre ting som bør nevnes og anbefales å se live ved første anledning er Sun Ra Arkastra, Yo 
Da er det endelig dags for den beste festivalen noensinne. ATP´s Nightmare Before Christmas i Minehead, England. Det kjente dansebandet My Bloody Valentine er kuratorer for tidenes line-up, og jeg skal oppleve det!
På en lyttekveld for en stund tilbake ble jeg introdusert for dette bandet, som i løpet av kvelden fikk to aldrende og ellers rimelig tilbakelente rockere til å reise seg opp og danse! Ratatat er et hipster-band fra New York og består av to svært dyktige musikere. Gutta heter Mike Stroud og Evan Mast, på henholdsvis gitar og elektronikk. Det er et rent instrumentalt band, men de lager allikevel låter som fanger din oppmerksomhet. Det er rock, electro, funk, soul og hele sulamitten bakt inn i en stor deilig pai. Det låter både friskt og litt nostalgisk, nettopp fordi de leker med så mange sjangerelementer. En instrumental electroduo er avhengig av ekstremt god programmering for at det skal være spennende, noe Ratatat absolutt har i Evan Mast.
De har tre skiver på samvittigheten, men er underlig nok ikke oppdaget av den store hop ennå.
Jeg synes derfor at det er på sin plass med en rask gjennomgang av dette bandet.
Førsteskiva heter enkelt nok bare ”Ratatat” og kan kanskje kalles dance-punk. Skive nummer to er i følge mine ører den beste. Den superelegante, kanskje litt melankolske ”Classics”, her sjekker du ut for eksempel disse låtene "Lex", "Tropicana", og ikke minst "Wildcat". På sin foreløpig siste utgivelse ”LP3” vender de seg i en mer organisk retning, det vil si mer ekte trommer og bruk av diverse analoge synther. Et smart trekk, som gjør at fans finner nye spennende ting ved bandet. Dette er musikk med en sjarmerende partyfaktor og lyder kommer og går underveis. Absolutt et band som har skapt sitt eget univers og et eget sound.
Bradford Cox, frontmannen i Deerhunter, er ute med et nytt album med sitt sideprosjekt Atlas Sound. Skiva har fått navnet ”Logos” og følger godt opp forgjengeren. Det kan virke som at Atlas Sound har en lignende utvikling som hovedbandet, det vil si at begge går mot å bli litt mer tilgjengelige, uten at det går utover kvaliteten på musikken. Dette er en gladere utgivelse enn ”Let The Blind…” og Cox sier også selv at den er mer utadvendt og åpen. Bradford Cox er visstnok en seriøs musikknerd selv. Han har vært på turne med flere av sine egne idoler det siste året og denne gangen henter han da også et og annet fra mange av sine samtidige. Flere av gjesteartistene på skiva tilhører også hans egne favorittband. Låtene fylles med fuzza gitarer, samplinger og elektroniske saker og mange av dem har det noe drømmende aspektet Cox har blitt kjent for. Låtene bygges opp og tas ned og hele produksjonen er flott og gjennomarbeidet. Cox viser hvilken utrolig god låtskriver han er og hans låter har en meget fin popnerve, som bidrar til den litt ambiente følelsen på mange av låtene. Til tross for den høye musikalske kvaliteten på både Atlas Sound og Deerhunter, får de relativt lite omtale.
Sjekk ut for eksempel ”Walkabout”, ”An Orchid” og ”Quick Canal”.
Band:
http://www.myspace.com/atlassound
Label:
Dette er ikke et helt nytt album, men det gjør det ikke noe dårligere av den grunn. Jeg har dessuten akkurat fått mitt vinyleksemplar, en såkalt bibelutgave. Den har et tykt svart cover med gullskrift og innenfor dette er det flotte coveret med kunst av Arik Roper. Albumet er altså nok et flott produkt fra Southern Lord. Det er oppløftende og stort, men også mørkt. Dette er flott orkestrert musikk på alle måter. Dylan Carlson´s gitar er ren og veldig lite er gjort med lyden, som er varm og fyldig. På dette flotte albumet bugner det av flott spill fra alle de involverte medlemmene, i tillegg har de også gitt rom til legenden Bill Frisell på noen av sporene. De som var fans av Carlsons eksperimenterende droning i gamle dager vil fortsatt få sitt, men det fungerer på en annen måte denne gangen. Det er det dvelende og flytende, nesten sakrale, ved disse låtene som gjør det så flott. Mange mener at det er først nå, Dylan Carlson, Adrienne Davies,Steve Moore, Don McGreevy, som er de fire originale medlemmene av Earth, virkelig har begynt å skape store saker. Noe for den mørke tiden!
Band:
”Philly´s Constant Hitmaker”, Kurt Vile, er tilbake med et album på en stor label, nemlig den anerkjente Matador. Fordelen med det er at flere muligens oppdager Kurt Vile. Denne gangen har han med seg folk fra Violators, samt en del andre fra psych-miljøet og det får konsekvenser for lydbildet.
Han har bevart mye av lo-fi estetikken, som han har blitt kjent for på sine tidligere utgivelser.
Denne gangen låter det mer fyldig og elementer fra mer tradisjonell rock er tydeligere. Vile har fortsatt bevart alle sine særtrekk og låtene strømmer på i kjent freak-folk, primitiv rock og hjemmeprodusert stil.
Det er kanskje ikke like sjarmerende denne gangen, men det er likevel tøft og flott.
Mange som har skrevet om denne skiva sammenligner det med det primitive soundet i Stooges og Stones, noe jeg til en viss grad kan være enig i. Som på tidligere utgivelser er det vel ikke noen klare hitlåter her, men ”Freak Train” og ”Hunchback” er nok det nærmeste en kommer. Det er uansett mange andre fine låter på dette albumet og det peker definitivt i riktig retning.
Jeg synes fortsatt Kurt Vile lager betydelig bedre ting enn mange av sine labelvenner fra tidligere (Blank Dogs, Dead Luke) og vil nok i ettertiden stå som noe av det bedre fra DIY/bedroom-sjangeren.
Band:
Dreaming Of Ghosts: 
HEALTH er et band fra Los Angeles og spiller ikke en type musikk en vanligvis forbinder med den byen. Det låter på mange måter mer som New York og kan tidvis kanskje sammenlignes litt med A Place To Bury Strangers. Det er bråkete, har høy intensitet og lite hitpotensiale er å spore.
Jada, nok en gang er det kidsa, som lager nye sløye, fete ting! Jeg har så absolutt ikke tilhørt kategorien kids på enormt mange år, men av og til får musikk meg til å tenke...neida, du er ikke så gammel! Dårlig tegn? Nei!
Det er trolig ingen uenighet om at Mats Gustafsson er en legende. Mannen har spilt i enormt mange konstellasjoner og bidratt på et utall skiver, for ikke å snakke om antall konserter.
Bare en liten påminnelse her: Jeg tror ikke jeg klarte å få frem hvilket fantastisk album Sonic Youth´s nye plate "The Eternal" er. En komplett og fullkommen SY plate, nok et symbol på deres enorme kontroll over sitt eget miljø, som de delvis selv har vært med på å skape.
Wooden Shjips er her med sitt andre album og er du tilhenger av hypnotisk rock, rytme som holder seg gjennom ti minutter lange låter, spilt av langhårede menn, så er dette bra for deg.
Det for meg ukjente bandet Young Widows har fått med seg venner og skal gi ut fire split-singler, som sammen vil utgjøre et puslespill. Coverkunsten tar seg veldig godt ut og musikken er ikke dårlig den heller. På denne singelen er det den ikke ukjente Bonnie ´Prince` Billy som presenterer en ny låt på b-siden, låta heter "Poor Shelter". Låta faller vel inn i hans ellers gode katalog som en svært fin låt og skal bare være å finne på denne singelen.
”Do not follow where the path may lead, go instead where there is no path and leave a trail.”
